Ikke F@€N om jeg kaller Gran Canaria for “Granka”! “Gran’Can” ja, men ALDRI “Granka”… DET er å opprettholde Harry-stempelet, som stort sett nordmenn er skyld i, i alle fall på denne vakre øya. Det er ikke noe feil i å dra på Harry-Tur til Sverige, men man reiser ikke på Harry-tur til Gran Canaria uansett hvor “Harry” man selv måtte være..

Selv satte jeg mine små barne-føtter på øya sommeren 1975. En sommer som var så kald, grå og trist at det sleit på leddgikta til min far. En dag var jeg med han ut og vi stakk innom butikken til Vingreiser som lå i “byen” vår. Pappa spurte rett ut: “Hvor er det varmt og godt nå”? Hvorpå damen som satt bak skranken svarte smilende og kort & godt; “Gran Canaria”. Ikke skulle jeg da vite hvor mye hennes svar skulle bety for meg og min fremtid, men jeg er henne evig takknemlig.

Vi reiste nedover med et vennepar av mamma og pappa; Herr og fru Jensen og vi bodde på “Sunwing Monte Rojo” i San Augustin. Det første minnet der i fra var varmen på over 50 grader. Jeg mener gradestokken på sitt varmeste viste 56 så det har absolutt vært ekstrem-varme tidligere også… Vi ble innlosjert i en flott terrasse-leilighet, pappa gikk på supermarkedet å kjøpte det mest nødvendige som drikke, ferske rundstykker, egg, bacon og syltetøy. Kaffe og brunost og noen andre småting hadde mamma pakket ned da hun hadde hørt at kaffen ikke var så god her og brunost ikke fantes og var jo et must på frokostbordet. Med tanke på kaffen så var vel det fordi de fleste her drakk en såkalt “cortado” noe som var helt ukjent for oss og andre, men som i ettertid viste seg å være ganske god om man preparertes den “rett”. Dessuten fikk vi frokost-kurv levert på døra hver morgen med masse godt i så sulte skulle vi ikke. Pappa skulle sjekke fryseren etter isbiter å ha i brusen, men den var nedgrodd med frost, så skøyeren pappa lagde noen snøballer og kastet dem over en balkong og videre til leiligheten der Herr & Fru Jensen hadde lagt seg til rette for å nyte solen på solsengene sine. Plutselig stakk det opp 2 hoder som lurte på hvor i all verden det kom snøballer fra i den varmen…Det var en god historie å fortelle i ettertid.

Det var også her jeg ble presentert for “Mini Klubben” (og seinere Club 13 og 18). En klubb jeg elsket med alle dets hjemligheter, jakten på “krokofanten” og utflukter som de arrangerte. Og jeg glemmer aldri Daisy og Eva-Lena som var 2 av klubb lederne. Frem til da skulle jeg nemlig bli barnepleier som alle andre jenter i gata jeg bodde, men etter den turen hadde jeg bestemt meg; jeg skulle bli reiseleder, på Gran Canaria, lære meg spansk og bo i det spanske flotte kvartalet, San Fernando. Da var jeg nettopp fylt 6 år og under 20 år seinere gikk den drømmen i oppfyllelse.

Det var vel egentlig for varm for oss nordmenn å være der i den sommervarmen, men heldigvis forelsket både mamma og pappa seg også i Gran Canaria så pappa bestemte seg for at dit skulle vi tilbake, men vi skulle dra om vinteren, da vi trengte det som mest. Siden vi nettopp hadde vært der ble det ingen tur første vinteren, men fra vintersesongen 76/77 så reiste vi hver vinterferie og pappa tok meg ut en ekstra uke i forbindelse med skoleferien for det var langt å dra og en uke var for jo lite. De 3 første årene vi var på Gran Canaria bodde vi i San Augustin. Først på “Monte Rojo”, deretter på “Silvia” og så “Don Gregory”. Deretter syns vel pappa at vi hadde fått med oss det meste og beste der i fra, som blant annet “Beach Club’n” og Restaurant “Loopy’s”. Vintrene etterpå ble det Playa Del Inglés og enten på “Doncel” eller “Tamaragua”, avhengig av hva som først ble lagt ut for salg. Jeg husker til og med da plassen Yumbo er bygget på bare var en stor søple-dynge med høye gjerder rundt. Der i mot var det helt vilt hvor mange nye hotell som poppet opp år etter år, inkludert det spektakulære Yumbo senteret som huset det årlige karnevalet vi alltid fikk med oss. Jeg hadde jo bursdag i vinterferien og pappa stod alltid opp tidlig den dagen og dro på “Café Paris” på Yumbo senteret for å kjøpe bursdagskake. Kake med jordbær, gele, kokos og krem. Hvem brøy seg vel om at ingen var hjemme å kunne komme i bursdagen min når min bursdagsgave hvert år var 2 uker på Gran Canaria med verdens beste foreldre?!

Vi spiste aldri på restauranter med skandinavisk mat, (vi hadde jo tross alt med oss både brunost og norsk kaffe så det fikk holde) men vi oppdaget Tapas, Paella og gedigne solomillo’s og Sangria. Iskrem i alle mulige varianter fikk vi også og vi ble kjent med lokalbefolkningen. En vinter var vi til og med invitert med på et kanarisk bryllup hvor tradisjonen var å klippe opp slipset til brudgommen og selge det det gjestene. Det var en skikkelig folkefest og ikke så stivt som en bryllupsfeiring hjemme i Norge kan være. Det nærmeste vi kom å joine andre skandinaver var da vi ble lurt med på “grisefest” hos “grise-Antonio”, som senere ble en velkjent kvelds-utflukt etter at både filmen “Selskapsreisen” og Olsen Banden hadde med sekvenser der i fra i sine filmer. Da Egon & co var her nede for å rane Grise Antonio så var faktisk vi det også og det var jo kjempegøy. Personlig fikk jeg min dose grisefest på 70-tallet så da jeg begynte å jobbe som reiseleder her på 90-tallet var vel grisefesten mer populær enn noen sinne, men på alle mine sesonger her nede så slapp jeg unna med kun den ene turen, de resterende kvelds-utfluktene jeg hadde var på “Casino Palace” i San Augustin og det var min favoritt utflukt. En kvelds-fest med litt mere stil, ikke rølp.

Video fra Mundo Aborigen – https://vm.tiktok.com/ZGeAVCDWs/

Det vil si, det har vært mange flotte utflukter på meg og mange tok vi år etter år fordi det var så koselig både å få se og lære å kjenne hele øya og friske opp gamle minner år etter år. Jeg vet ikke hvor mange videoer vi kjøpte fra de turene, men det var ikke få. Vi har sett øya på kryss og tvers og i omkrets så jeg har vel gjennom hele livet kjent Gran Canaria bedre enn min egen bukselomme og i alle fall mye bedre enn Norge. Man har en unik natur her og man kan bevege seg fra sommer via høst til vinter og tilbake via våren på en og samme dag. Man kan se Teide, Spanias høyeste fjell som ligger på naboøya Tenerife når været tillater det. Man kan få oppleve en rekonstruksjon av Guanchenes liv her nede, de som var urbefolkningen og som kastet seg utfor klippene å skrek; “heller død en spanjol” når spanjolene kom å erobrere øya på 1400-tallet en gang og tok flere av dem til fanger. Kanarierne er fortsatt et stolt folkeslag og vil ikke kalles spanjoler, for de er og blir kanariere. Det finnes også fortsatt folk her nede som bor i grotter. De kan du bl.a. finne i Guayadeque-dalen og mot en liten slant får du også komme inn å se i noen av dem. Det er det verdt for her er det både litt mere luksuriøse grotter og de litt mer primitive. Deretter er det deilig å avslutte turen med en god Tapas lunsj oppe i grotte-restauranten “Tagoror” på toppen og i enden av veien.

Det er også tomat-plantasjer og banan-plantasjer så langt øye kan se enkelte steder. Vel, ikke så mye nå som det en gang var da tomat-greven hadde tomater fra nesten Arguineguin og frem til flyplassen før turismen ankom dette vakre paradis og satte sine spor. Banan-likør, honning-rom, mandel-kake og eget vann fra Firgass er også bare noen av de populære produktene man produserer på øya. Flotte Teror med Pinje-madonnaen, Arucas med den ikke gamle katedralen som ser eldgammel ut og Agaete med fargerike Puerto de las Nieves ved sin side bare for å nevne noe av det fantastiske man kan oppleve på øya. Dessuten er det et uendelig antall filmer som er spilt inn her opp igjennom tiden med masse kjente skuespillere og enda flere blir det. Jeg har selv vært med som statist nettopp i en tysk krim komedie som går på kino i Tyskland nå. Handlingen skulle utspille seg på Cuba og Gran Canaria har masse områder som kan forestille andre steder i verden. Bl.a. har den norske serien “Ammo” også fått deler spilt inn her nede for de som ikke visste det. Gran Canaria er absolutt ikke Harry, men folk som kommer hit er Harry. Det har serien “Charterfeber” vært flinke til å promotere med.

Når savnet etter Gran Canaria kommer hjemme i Norge er det fint at man har kapret noen fine momenter på foto/film – https://vm.tiktok.com/ZGeAV6MuK

Jeg jobbet på Gran Canaria i alle mine vintersesonger, først flere år for Saga Solreiser og deretter flere år for Ving og da faren min fikk slag følte jeg at jeg måtte sette nese hjem mot kalde nord og være litt sammen med mine gamle foreldre som jeg ikke visste hvor lenge jeg ville ha da også kreften banket på døra til de begge. Ikke bare 1 gang med 2 ganger til hver av dem. Da jeg visste at foreldrene mine klarte seg tok jeg til og med permisjon fra min jobb på SAS flere vintre fordi jeg rett og slett ikke fikset vinteren hjemme etter så mange sesonger ute som reiseleder. Da helsa skrantet etter 20 år på SAS og flere vintere hjemme etter at man giftet seg, fikk barn og ikke fikk reist bort like mye på vinteren som før, i tillegg til at eldstemann også fikk kreft som 2-åring og kun hadde 10-20% sjanse til å overleve, så ble det lite sol på hele familien. Ekteskapet røyk opp i alt dette og pappa døde til slutt av kreft-runde #2 rett etterpå. Mamma mistet vel litt livsgnisten etter det, men holdt motet oppe fordi hun kunne ha unga hos seg hver natt jeg jobbet og følte da at hun allikevel hadde noe å leve for.

Men min mor ble også eldre og sykere og var plaget av blodtrykksfall og fikk korttidsplass på sykehjemmet der hun bodde. Der ble hun smittet av gule stafylokokker, måtte amputere en tå og ble prakket på noen jern-tabletter med sølvpapiret på som nesten tok drepen på henne. Det fikk vi merke da vi endelig skulle ta sommerferie, jeg, unga og ei venninne fra Gran Canaria som bodde hos oss på den tiden og hvor vi skulle reise hjem til min mors hjemplass, Træna. En annen vakker høy som står mitt hjerte nært. Vi hadde nettopp ankommet etter over 1000 km kjøretur i et strekk da de ringte fra A-hus om at min mor måtte haste-operere pga dette sølvpapiret og de trodde ikke hun ville overleve så da var det jo bare å kaste seg rundt, vente på neste ferje og reise den lange veien hjem igjen. Heldigvis var min mor sterk som en Nordlands okse og overlevde mot alle odds….inntil videre.

Min planlagte permisjon på jobben den vintersesongen ble gjennomført i god tro om at min mor nå skulle bli godt ivaretatt for en gang skyld slik at jeg selv skulle få pleie min egne helse litt og lade opp batteriene, nå som jeg hadde investert i den boligen min far alltid hadde drømt om på vårt elskede Gran Canaria…usett. Ja, så gal hadde jeg altså vært og jeg har ikke angret et sekund nå 9 år etter at jeg kjøpte den. Dessverre døde min mor lille juleaften det året og jeg som håpet vi aldri skulle bli med i den statistikken som omhandlet å miste et familiemedlem i jula. Vi bestemte oss der i mot for å ha en slik jul vi hadde når begge mine foreldre var i live og vi skulle heder deres innholdsrike liv i stede for å sørge. Det ble en fin feiring som vi også har feiret hver jul siden. Begge mine foreldre elsket jo Gran Canaria som jeg tidligere nevnte, så dit kunne vi reise og leve i vår egne lille boble vekk fra alle sorger, sykdom og andre ting man ikke orket å tenke på. Gran Canaria ble vår redning på mange måter. Vår fri-zone og Gran Canaria i våre hjerter.

Derfor ble jeg nesten litt provosert da jeg i dag våknet til denne artikkelen som jeg syns svartmalte Gran Canaria litt: https://www.thetravelinspector.no/news/2024/2/19/ja-gran-canaria-er-baade-granca-og-harry

Derav også min innledning på dagens blogg-innlegg. Men når det er sagt så har vedkommende oppsummert noe aldeles riktig (takk for det) og det er følgende:

“Mange oppfører seg eksemplarisk på ferieøya. Andre som idioter. Noen går påkledd i butikken, strandkledd på stranda, pent kledd på restauranten og har en tvers igjennom anstendig oppførsel. Andre er på sin livslange russetur, der billig og dårlig alkohol er viktigste grunn til at de reiser sørover en uke eller flere i året….Andre har tatt med seg norske vaner, menyer og skikker, og tenker at det ikke er mer en rett og rimelig at spanjoler og andre tar hensyn til seg og sitt. «Vi legger jo igjen så mye penger der». Mens de glemte igjen folkeskikken etter to overprisede halvlitere på Værnes, Langnes, Flesland, Torp, Sola, Vigra eller Gardermoen”.

Med det avslutter jeg med at det er ikke Gran Canaria som er Harry, det er enkelte av de som reiser hit som er det og man blir rett og slett flau av å kalle seg nordmann når enkelte har så liten folkeskikk når de kommer hit på besøk. Der i mot kan man kanskje si at på Gran Canaria er det plass for tilrettelegging. Også for Harry-folk. Du får faktisk det du leiter etter.

Ha en strålende dag videre med hilsen fra GRAN CANARIA.