…eller ikke mere “lillefeita” som det betyr oversatt fra spansk.
I Latin Amerika og Spania har man mange kjælenavn på kjærestene sine. Mi cielo (min himmel), cariño (min kjære), mi princesa (min prinsesse), mi corazon (mitt hjerte) osv osv. Noen syns sikkert det er så sukkersøtt at det er til å spy av, men de bruker til og med ord som fea og feo som betyr stygga og styggen og det er kjærlig ment i følge deres kultur … WTF! Jævlig hyggelig liksom. NOT!
Et av de såkalte kjælenavna jeg hater aller mest er “gordita”. Gordita betyr lubben eller om man skal pynte litt på det, lille-feita. Hvem faen er det som vil gå rund å bli kalt lille-feita og spesielt av kjæresten sin, selv når de er tynne som en strek. Både gutter og jenter kaller altså kjærestene sine for gordita (til henne) og gordito (til han). Jeg har ikke alltid vært feit og det var da jeg faktisk var tynn at jeg hørte noen si det første gang og etter gjentatte ganger hvor jeg ba vedkommende kutte ut eller så tupper jeg han i balla så han kunne bli tante for alltid så bare lo han og sa “men det er jo bare kjærlig”. Kjærlig my ass styggen, svarte jeg da og han lo. Vi er skilt nå….ha ha ha.
Når folk sier at noen er lille-feita så vet man ikke hva det menneske som blir kalt dette har vært igjennom tidligere. Har vedkommende problemer med vekta? Har man eller har hatt Anorexia, Bullemi, blitt mobbet for å være for feit eller for tynn for den saks skyld og hva er egentlig for feit eller for tynn? Og når folk sier fra om at det holder nå så bør man respektere det, men nei da. Det er jo så kjærlig… MY ASS!
Jeg er fullstendig klar over at jeg er feit, men var altså ikke det første gang jeg ble kalt det på kjærlighetsspråket. Og da jeg og min svenske venninne ble sjekket opp for et par år siden på favoritt puben vår på Gran Canaria av 2 vi egentlig ikke var interessert i mer enn å slå av en prat med, så var det lite jeg visste da at den yngste, som da var 27 år, ikke skulle gi seg med den flørtinga si. Ikke bare kunne jeg vært mora hans, men jeg kunne ha vært bestemora hans også så det var helt uaktuelt. Da jeg fortalte om han her fyren til en kompis av meg som jobber på en av favoritt restaurantene våre så sa han: “Ta en Madonna, hun er jo sammen med gutter i 20-åra”… Jeg holdt på å daue. Har digga Madonna fra jeg var fjortis jeg, men å date smågutter som knapt nok har fått hår på tissen….NOT! Selv om jeg faktisk foretrekker hårløse menn, foruten om på hodet, for der skal det være langt..ha ha ha..
2 år etter at vi traff på disse gutta så får jeg stadig meldinger om at han vil møte meg og jeg fortsetter å spørre om hvorfor. Meg, ei gammal kjerring. Og da han sier han vil ha meg så svarer jeg pent at man kan ikke få alt man vil her i verden…. Jeg var dum nok en gang å si at han burde finne seg noen på sin egen alder og der kom det… ordet gordita. Han likte eldre damer som var litt gordita og med store pupper. Jeg svarte: “Kaller du meg feita”??? “Nei”, svarte han. “Det ville han aldri gjøre”. “Du gjorde jo nettopp det. Gordita”…. osv…hvorpå samme forklaringen om at det var jo bare kjærlig. Kjærlig MY ASS fikk jeg ennå en gang gjenta og jeg sa at siden han var så ung så skjønte han vel ikke at INGEN jenter/damer vil bli kalt GORDITA. Og hvis han ønsket å komme i buksa på noen så var i alle fall det en uvane han burde legge fra seg først som sist. Han ble vel litt furten, men etter et par måneder kom meldingene igjen…”Kan vi treffes, du har jo aldri tid til meg” osv. Ta hintet da gutt…
Jeg fikk en melding en kveld mens jeg var ute som jeg ikke gadd å svare på før jeg kom hjem og hadde lagt meg hvorpå jeg svarte at jeg hadde vært opptatt. Svaret jeg fikk var. “OK. Gordita” og jeg klikket i vinkel, stod opp, gikk ned i stua, slo på PC’n og skreiv låta “Gordita no más”. Ikke mere lillefeita… Det gikk fort å skrive den teksten, til tross for at den ble skrevet på spansk, for jeg var fly forbanna. Jeg noterte meg hvordan jeg ville låta skulle være og dagen etter kontaktet jeg min musikker venn som hjalp meg med siste hånd på verket og låta “Gordita No Más” så dagens lys og er en låt til ALLE dere idioter der ute som tror det er greit å kalle kjæresten sin eller noen de dater for lillefeita, uansett om hun er feit eller ei. (det gjelder også damer som kaller gutta for det også) Den er også til alle dere jenter der ute som vil dedikere en låt til disse idiotene. Selv gikk jeg bort til denne fyren da vi var ute på samme utested en kveld før jeg dro hjem til Norge igjen og sa nettopp det; “Den låta som kommer nå er dedikert til deg”. Mulig han tok hintet for har heldigvis ikke hørt noe fra han etter det, men hvem veit…om en måned eller 2 så kommer det vel en ny melding og da bør jeg kanskje takke han for at det blei en så bra låt ut av det som allerede er blitt streamet over 2000 ganger. Kan fort bli en hit det da…Ha ha ha..
Så til alle gutta der ute (og jenter); finn et hyggeligere kallenavn på den du er glad i og dere jenter (gutter) som blir kalt gordita; spill låta og dediker den til disse fjottene… Låta kan dere høre her. Legg den gjerne i spille lista de og følg Karmen’s Curse for flere meningsfylte låter som vil dukke opp etter hvert. Med det ønsker jeg alle sammen en hyggelig helg og takk for at du tok deg tid å lese dagens blogg innlegg.
Låta «Tindr on Fire» ble skapt med inspirasjon etter å ha snakket med flere jenter/damer som var drittlei dating-apper og da spesielt Tinder der de mente det kun var en gjeng med «fuck boys» som bare var ute etter et gratis ligg. Så kan man jo spørre seg om det kanskje ikke går begge veier, men jeg blei jo litt nysgjerrig på om påstandene var så ille som jeg ble fortalt så da måtte jeg jo undersøke saken nærmere. Som tenkt så gjort og plutselig var jeg på Tinder…igjen.
Og igjen er fordi jeg en liten uke før jul hadde åpnet en profil for å finne en gammel kompis fra Spania som vi hadde leitet etter for å lage en sammenkomst med gamlegjengen fra 90-tallet. Han var ikke på sosiale plattformer som Facebook, Instagram mm, men ei venninne hadde hørt fra ei annen at hun hadde sett han på Tinder så da var det jo verdt et forsøk. Dessverre fant ikke jeg han og profilen min ble helt glemt av en drøy ukes tid da jeg plutselig oppdaget at jeg hadde fått en masse «notifications» fra Tinder. Så da gikk jeg jo inn for å sjekke og faktis hadde fyren vi leitet etter funnet meg så vi fikk faktisk hatt en sammenkomst, men jeg oppdaget også at det sto «99+ liker deg» og jeg tenkte for meg selv; WTF.
Jeg gikk inn for å se litt nærmere på hva det var for noe og jeg begynte fort å forstå hva alle disse jentene/damene hadde snakket om for her var det jaggu mye rart. Jeg fikk litt inntrykk av at dette var slik som en TikTok bruker jeg bare digger illustrerte hvordan jenter vs. gutter på Tinder egentlig er. Den videoen kan dere se her så dere forstår litt mer forskjellen på nettopp DET temaet:
Jeg hadde jo skrevet en liten BIO på Tinder om hva jeg var på utkikk etter. Noe som beskrev hvordan en potensiell partner skulle være for at det ville vekke min interesse, men hva var det som egentlig tok kontakt? Jo, det var stort sett det stikk motsatte og totalt uinteressant for meg. Leser ikke gutter/menn profilene til de de sveiper liker på? Er det bare utseendet som er avgjørende? Ut av et par hundre så var det kanskje 2 stk som vekket min interesse…litt.. så jeg tenkte; ok, jeg skal gi disse 2 en sjanse (altså 1% av de som hadde trykket liker på min profil).
Han ene var 46 år, singel siden 2015 med et barn på 13 som han hadde annenhver helg. Han var faktisk kjekk, likte rocka musikk og katter så allerede der kan man vel si at han var «tagbar» ut fra hva jeg ser etter i en fyr. Han var sjarmerende og sendte nesten daglig fine hilsninger med bilder fra der han jobbet ute i naturen. Jeg tenkte at han var jo nesten for god til å være sann…
Han andre var 39 år og noen syns kanskje det var litt i yngste laget. Han hadde heller ikke barn og hadde heller ikke tenkt å få seg noen. Etter å ha møtt han på en date var han til og med kjekkere enn på bilde. Da jeg tok opp temaet om at jeg kunne jo faktisk ha vært moren hans, om jeg hadde vært litt tidligere ute med å få barn, så sa han at han var fult klar over hvor gammel jeg var, men han var en ung mann med en gammel sjel hvorpå jeg svarte at jeg var jo da en gammel kjerring med en ung sjel og han svarer at nettopp derfor passet vi jo så godt sammen….
Begge disse virket jo nesten for gode til å være sanne… og magefølelsen min har aldri tatt feil. Det skulle vise seg at den heller ikke gjorde det denne gangen. For å gjøre historien kort så dukket det plutselig opp dickpic’s, fantasier om hva han eldste skulle gjøre med meg når vi møttes, for ikke å snakke om div pornosnutter som også dukket opp helt ut av det blå. Og det fra han som vanligvis sendte bilder av flotte blomstrer, katter o.l…Og enda på visa var at etter en samtale om utroskap jeg hadde med en nabo så konfronterte jeg han med det hvor han nærmest gikk bananas og blei bokstavelig talt tatt med buksa nede og påstod at min nabo måtte være ei bitter gammal kjerring…
Etter konfrontasjonen viste det seg at han fortsatt var sammen med mora til denne ungen, men..bla bla osv… Da må jeg bare spørre dere gutter der ute som sender dickpic’s o.l. til folk dere aldri har møtt.: Tror dere virkelig at vi blir imponert av å se pikken deres?? Og det før vi har møttes live? For min del viser det jo bare at hva man kunne vente seg av spenningen ved å møte på en interessant fyr døde like raskt som det at man hadde et ørlite håp om at disse jentene bare hadde møtt på dårlige folk..eller disse såkalte fuckboysa.
Og han yngste hadde vel sikkert også en dame eller var bare ute etter det der gratisknullet eller se hvor langt han kunne komme med ei gammel kjerring med et ungt sinn. Det får jeg vel aldri helt svar på heller siden jeg reiste hjem til Norge igjen og fikk alt litt mer på avstand og sa opp abonnementet mitt…Hørte jo heller ikke noe mere fra han så han tenkte vel at siden jeg ikke var der lenger så var det vel ikke noe interessant mer.
Enda på hele denne visa, eksperimentet eller erfaringen…kall det det du vil.. det var at jeg kunne ikke helt la det gå uhørt hen. Jeg satte meg derfor ned og skrev en låt, fikk hjelp av en musiker til å lage den perfekte musikken jeg ønsket til teksten min og med litt hjelp av et sangprogram og kunstig intelligens, så begynte låta jeg hadde kladdet ned på papiret etter å ha snakket med disse menneskene og med den egne erfaringa på Tinder og alle tankene oppi hodet mitt, endelig ta form. Nå gjaldt det bare å få den ut og et nytt eksperiment startet, nemlig å se hvor langt og hvor raskt låta mi kunne nå 1000 avspillinger. Og ikke minst hvor mange lyttere i måneden samt hvor mange som gadd å legge låta til spillelista si og følge den nye artisten som ble født i samme moment. Nemlig Karmen’s Curse. Overraskelsen var derfor stor at det på bare en uke var mere enn 3000 avspillinger og nesten 600 lyttere. Kanskje det var å bli artist jeg skulle ha satset på for 40 år siden, men det er jo aldri for seint å leve ut sine drømmer.
Så alle jenter der ute (og alle gutter som IKKE havner under den nevnte kategori) som er drittlei dating-apper og overfladiske og uærlige folk; spill låta for alt det er verdt, legg den til spillelista deres og følg meg videre for jeg kommer til å lage låter basert på det jeg, mine venner og de nærmeste opplever og som det bør settes søkelyset på. Og det kommer jeg til å gjøre på flere språk og i ulike sjangere til tross for at jeg liker rock og metal aller mest. Men det er noe som heter alt til sin tid så her kan det også komme pop, caribe vibes og til og med ei russelåt eller 2…
Og til dere gutter der ute som føler seg truffet; Jeg håper låta traff rett i lysken. Dere kommer lengre med ærlighet. Er dere ute etter nye venner, kjæreste eller bare et gratis knull og det å forbli en fuck-boy? Vær ærlig og ikke dra alle andre hyggelige gutter med dere ned i dragsuget samtidig som dere utnytter jente som faktisk ønsker å finne han flotte fyren som er verdig henne 😊
Dere kan nyte «Tindr on Fire» bl.a. på Spotify:
Og takk for at nettopp du tok deg tid til å lese bloggen min om dagens tema som handlet om dating-apper og låta mi. Ha en strålende dag videre.
(Fra da jeg jobbet som reiseleder på Gran Canaria)
Ikke F@€N om jeg kaller Gran Canaria for “Granka”! “Gran’Can” ja, men ALDRI “Granka”… DET er å opprettholde Harry-stempelet, som stort sett nordmenn er skyld i, i alle fall på denne vakre øya. Det er ikke noe feil i å dra på Harry-Tur til Sverige, men man reiser ikke på Harry-tur til Gran Canaria uansett hvor “Harry” man selv måtte være..
Selv satte jeg mine små barne-føtter på øya sommeren 1975. En sommer som var så kald, grå og trist at det sleit på leddgikta til min far. En dag var jeg med han ut og vi stakk innom butikken til Vingreiser som lå i “byen” vår. Pappa spurte rett ut: “Hvor er det varmt og godt nå”? Hvorpå damen som satt bak skranken svarte smilende og kort & godt; “Gran Canaria”. Ikke skulle jeg da vite hvor mye hennes svar skulle bety for meg og min fremtid, men jeg er henne evig takknemlig.
(Sunwing Monte Rojo)
Vi reiste nedover med et vennepar av mamma og pappa; Herr og fru Jensen og vi bodde på “Sunwing Monte Rojo” i San Augustin. Det første minnet der i fra var varmen på over 50 grader. Jeg mener gradestokken på sitt varmeste viste 56 så det har absolutt vært ekstrem-varme tidligere også… Vi ble innlosjert i en flott terrasse-leilighet, pappa gikk på supermarkedet å kjøpte det mest nødvendige som drikke, ferske rundstykker, egg, bacon og syltetøy. Kaffe og brunost og noen andre småting hadde mamma pakket ned da hun hadde hørt at kaffen ikke var så god her og brunost ikke fantes og var jo et must på frokostbordet. Med tanke på kaffen så var vel det fordi de fleste her drakk en såkalt “cortado” noe som var helt ukjent for oss og andre, men som i ettertid viste seg å være ganske god om man preparertes den “rett”. Dessuten fikk vi frokost-kurv levert på døra hver morgen med masse godt i så sulte skulle vi ikke. Pappa skulle sjekke fryseren etter isbiter å ha i brusen, men den var nedgrodd med frost, så skøyeren pappa lagde noen snøballer og kastet dem over en balkong og videre til leiligheten der Herr & Fru Jensen hadde lagt seg til rette for å nyte solen på solsengene sine. Plutselig stakk det opp 2 hoder som lurte på hvor i all verden det kom snøballer fra i den varmen…Det var en god historie å fortelle i ettertid.
(Her fra da jeg var med i Club 13, med Daisy)
Det var også her jeg ble presentert for “Mini Klubben” (og seinere Club 13 og 18). En klubb jeg elsket med alle dets hjemligheter, jakten på “krokofanten” og utflukter som de arrangerte. Og jeg glemmer aldri Daisy og Eva-Lena som var 2 av klubb lederne. Frem til da skulle jeg nemlig bli barnepleier som alle andre jenter i gata jeg bodde, men etter den turen hadde jeg bestemt meg; jeg skulle bli reiseleder, på Gran Canaria, lære meg spansk og bo i det spanske flotte kvartalet, San Fernando. Da var jeg nettopp fylt 6 år og under 20 år seinere gikk den drømmen i oppfyllelse.
Det var vel egentlig for varm for oss nordmenn å være der i den sommervarmen, men heldigvis forelsket både mamma og pappa seg også i Gran Canaria så pappa bestemte seg for at dit skulle vi tilbake, men vi skulle dra om vinteren, da vi trengte det som mest. Siden vi nettopp hadde vært der ble det ingen tur første vinteren, men fra vintersesongen 76/77 så reiste vi hver vinterferie og pappa tok meg ut en ekstra uke i forbindelse med skoleferien for det var langt å dra og en uke var for jo lite. De 3 første årene vi var på Gran Canaria bodde vi i San Augustin. Først på “Monte Rojo”, deretter på “Silvia” og så “Don Gregory”. Deretter syns vel pappa at vi hadde fått med oss det meste og beste der i fra, som blant annet “Beach Club’n” og Restaurant “Loopy’s”. Vintrene etterpå ble det Playa Del Inglés og enten på “Doncel” eller “Tamaragua”, avhengig av hva som først ble lagt ut for salg. Jeg husker til og med da plassen Yumbo er bygget på bare var en stor søple-dynge med høye gjerder rundt. Der i mot var det helt vilt hvor mange nye hotell som poppet opp år etter år, inkludert det spektakulære Yumbo senteret som huset det årlige karnevalet vi alltid fikk med oss. Jeg hadde jo bursdag i vinterferien og pappa stod alltid opp tidlig den dagen og dro på “Café Paris” på Yumbo senteret for å kjøpe bursdagskake. Kake med jordbær, gele, kokos og krem. Hvem brøy seg vel om at ingen var hjemme å kunne komme i bursdagen min når min bursdagsgave hvert år var 2 uker på Gran Canaria med verdens beste foreldre?!
(Jammen var jeg ikke så heldig at jeg traff på grise-Antonio på butikken i San Fernando i 2016)
Vi spiste aldri på restauranter med skandinavisk mat, (vi hadde jo tross alt med oss både brunost og norsk kaffe så det fikk holde) men vi oppdaget Tapas, Paella og gedigne solomillo’s og Sangria. Iskrem i alle mulige varianter fikk vi også og vi ble kjent med lokalbefolkningen. En vinter var vi til og med invitert med på et kanarisk bryllup hvor tradisjonen var å klippe opp slipset til brudgommen og selge det det gjestene. Det var en skikkelig folkefest og ikke så stivt som en bryllupsfeiring hjemme i Norge kan være. Det nærmeste vi kom å joine andre skandinaver var da vi ble lurt med på “grisefest” hos “grise-Antonio”, som senere ble en velkjent kvelds-utflukt etter at både filmen “Selskapsreisen” og Olsen Banden hadde med sekvenser der i fra i sine filmer. Da Egon & co var her nede for å rane Grise Antonio så var faktisk vi det også og det var jo kjempegøy. Personlig fikk jeg min dose grisefest på 70-tallet så da jeg begynte å jobbe som reiseleder her på 90-tallet var vel grisefesten mer populær enn noen sinne, men på alle mine sesonger her nede så slapp jeg unna med kun den ene turen, de resterende kvelds-utfluktene jeg hadde var på “Casino Palace” i San Augustin og det var min favoritt utflukt. En kvelds-fest med litt mere stil, ikke rølp.
Det vil si, det har vært mange flotte utflukter på meg og mange tok vi år etter år fordi det var så koselig både å få se og lære å kjenne hele øya og friske opp gamle minner år etter år. Jeg vet ikke hvor mange videoer vi kjøpte fra de turene, men det var ikke få. Vi har sett øya på kryss og tvers og i omkrets så jeg har vel gjennom hele livet kjent Gran Canaria bedre enn min egen bukselomme og i alle fall mye bedre enn Norge. Man har en unik natur her og man kan bevege seg fra sommer via høst til vinter og tilbake via våren på en og samme dag. Man kan se Teide, Spanias høyeste fjell som ligger på naboøya Tenerife når været tillater det. Man kan få oppleve en rekonstruksjon av Guanchenes liv her nede, de som var urbefolkningen og som kastet seg utfor klippene å skrek; “heller død en spanjol” når spanjolene kom å erobrere øya på 1400-tallet en gang og tok flere av dem til fanger. Kanarierne er fortsatt et stolt folkeslag og vil ikke kalles spanjoler, for de er og blir kanariere. Det finnes også fortsatt folk her nede som bor i grotter. De kan du bl.a. finne i Guayadeque-dalen og mot en liten slant får du også komme inn å se i noen av dem. Det er det verdt for her er det både litt mere luksuriøse grotter og de litt mer primitive. Deretter er det deilig å avslutte turen med en god Tapas lunsj oppe i grotte-restauranten “Tagoror” på toppen og i enden av veien.
(Fra banan-plantasjen i Arucas)
Det er også tomat-plantasjer og banan-plantasjer så langt øye kan se enkelte steder. Vel, ikke så mye nå som det en gang var da tomat-greven hadde tomater fra nesten Arguineguin og frem til flyplassen før turismen ankom dette vakre paradis og satte sine spor. Banan-likør, honning-rom, mandel-kake og eget vann fra Firgass er også bare noen av de populære produktene man produserer på øya. Flotte Teror med Pinje-madonnaen, Arucas med den ikke gamle katedralen som ser eldgammel ut og Agaete med fargerike Puerto de las Nieves ved sin side bare for å nevne noe av det fantastiske man kan oppleve på øya. Dessuten er det et uendelig antall filmer som er spilt inn her opp igjennom tiden med masse kjente skuespillere og enda flere blir det. Jeg har selv vært med som statist nettopp i en tysk krim komedie som går på kino i Tyskland nå. Handlingen skulle utspille seg på Cuba og Gran Canaria har masse områder som kan forestille andre steder i verden. Bl.a. har den norske serien “Ammo” også fått deler spilt inn her nede for de som ikke visste det. Gran Canaria er absolutt ikke Harry, men folk som kommer hit er Harry. Det har serien “Charterfeber” vært flinke til å promotere med.
Når savnet etter Gran Canaria kommer hjemme i Norge er det fint at man har kapret noen fine momenter på foto/film – https://vm.tiktok.com/ZGeAV6MuK
Jeg jobbet på Gran Canaria i alle mine vintersesonger, først flere år for Saga Solreiser og deretter flere år for Ving og da faren min fikk slag følte jeg at jeg måtte sette nese hjem mot kalde nord og være litt sammen med mine gamle foreldre som jeg ikke visste hvor lenge jeg ville ha da også kreften banket på døra til de begge. Ikke bare 1 gang med 2 ganger til hver av dem. Da jeg visste at foreldrene mine klarte seg tok jeg til og med permisjon fra min jobb på SAS flere vintre fordi jeg rett og slett ikke fikset vinteren hjemme etter så mange sesonger ute som reiseleder. Da helsa skrantet etter 20 år på SAS og flere vintere hjemme etter at man giftet seg, fikk barn og ikke fikk reist bort like mye på vinteren som før, i tillegg til at eldstemann også fikk kreft som 2-åring og kun hadde 10-20% sjanse til å overleve, så ble det lite sol på hele familien. Ekteskapet røyk opp i alt dette og pappa døde til slutt av kreft-runde #2 rett etterpå. Mamma mistet vel litt livsgnisten etter det, men holdt motet oppe fordi hun kunne ha unga hos seg hver natt jeg jobbet og følte da at hun allikevel hadde noe å leve for.
(En typisk flyplass-dag hos SLG (Ving, Saga, Always, Spies & Tjæreborg))
Men min mor ble også eldre og sykere og var plaget av blodtrykksfall og fikk korttidsplass på sykehjemmet der hun bodde. Der ble hun smittet av gule stafylokokker, måtte amputere en tå og ble prakket på noen jern-tabletter med sølvpapiret på som nesten tok drepen på henne. Det fikk vi merke da vi endelig skulle ta sommerferie, jeg, unga og ei venninne fra Gran Canaria som bodde hos oss på den tiden og hvor vi skulle reise hjem til min mors hjemplass, Træna. En annen vakker høy som står mitt hjerte nært. Vi hadde nettopp ankommet etter over 1000 km kjøretur i et strekk da de ringte fra A-hus om at min mor måtte haste-operere pga dette sølvpapiret og de trodde ikke hun ville overleve så da var det jo bare å kaste seg rundt, vente på neste ferje og reise den lange veien hjem igjen. Heldigvis var min mor sterk som en Nordlands okse og overlevde mot alle odds….inntil videre.
Min planlagte permisjon på jobben den vintersesongen ble gjennomført i god tro om at min mor nå skulle bli godt ivaretatt for en gang skyld slik at jeg selv skulle få pleie min egne helse litt og lade opp batteriene, nå som jeg hadde investert i den boligen min far alltid hadde drømt om på vårt elskede Gran Canaria…usett. Ja, så gal hadde jeg altså vært og jeg har ikke angret et sekund nå 9 år etter at jeg kjøpte den. Dessverre døde min mor lille juleaften det året og jeg som håpet vi aldri skulle bli med i den statistikken som omhandlet å miste et familiemedlem i jula. Vi bestemte oss der i mot for å ha en slik jul vi hadde når begge mine foreldre var i live og vi skulle heder deres innholdsrike liv i stede for å sørge. Det ble en fin feiring som vi også har feiret hver jul siden. Begge mine foreldre elsket jo Gran Canaria som jeg tidligere nevnte, så dit kunne vi reise og leve i vår egne lille boble vekk fra alle sorger, sykdom og andre ting man ikke orket å tenke på. Gran Canaria ble vår redning på mange måter. Vår fri-zone og Gran Canaria i våre hjerter.
Derav også min innledning på dagens blogg-innlegg. Men når det er sagt så har vedkommende oppsummert noe aldeles riktig (takk for det) og det er følgende:
“Mange oppfører seg eksemplarisk på ferieøya. Andre som idioter. Noen går påkledd i butikken, strandkledd på stranda, pent kledd på restauranten og har en tvers igjennom anstendig oppførsel. Andre er på sin livslange russetur, der billig og dårlig alkohol er viktigste grunn til at de reiser sørover en uke eller flere i året….Andre har tatt med seg norske vaner, menyer og skikker, og tenker at det ikke er mer en rett og rimelig at spanjoler og andre tar hensyn til seg og sitt. «Vi legger jo igjen så mye penger der». Mens de glemte igjen folkeskikken etter to overprisede halvlitere på Værnes, Langnes, Flesland, Torp, Sola, Vigra eller Gardermoen”.
Med det avslutter jeg med at det er ikke Gran Canaria som er Harry, det er enkelte av de som reiser hit som er det og man blir rett og slett flau av å kalle seg nordmann når enkelte har så liten folkeskikk når de kommer hit på besøk. Der i mot kan man kanskje si at på Gran Canaria er det plass for tilrettelegging. Også for Harry-folk. Du får faktisk det du leiter etter.
Ha en strålende dag videre med hilsen fra GRAN CANARIA.
(Heldigvis er det – 25 kg på de 2 bildene så jeg kan til nød klare meg med en XL på enkelte klær nå)
Det er ingen hemmelighet at vi blir feitere og feitere, inkludert meg selv. Mye av den økende fedmen er ikke en gang grunnet i at man er det jeg vil kalle en “godtegris”. Det vil si en som spiser mest av det usunne man kan få i seg. Jeg for min del var slank og kunne spise akkurat det jeg ville uten å legge på meg i barne- og ungdomsåra og det var først da jeg skulle begynne å følge slanke-trenden at jeg begynte å få problemer med vekta. Mest sannsynlig ødela jeg noe i kroppen som fikk sine følger som igjen medførte en masse jo-jo slanking, dietter osv osv…som igjen gjorde meg feitere. (PS. Det er MEG jeg kaller feit, og ingen andre overvektige bare for å få påpekt det)
Til slutt ble mitt motto: “Bedre lykkelig og mett enn sliten og trett”….og det alle andre trøstet med; “Mye og ta i, mye å være glad i” som låter bedre når man hører det enn når man skal leve det. Og egentlig har jeg egentlig heller aldri vært ordentlig feit, før jeg ble kronisk syk. Utprøvning av medisiner for en som ikke var veldig fan av medisiner førte med seg en plutselig vektøkning på 30 kg +. Til slutt passet ikke klærne, man ble deprimert og man ga til slutt F når desto mer man trente og spiste sundt, jo mer la man på seg. Jeg fikk beskjed på fedme-klinikken at det skyltes et stresshormon siden jeg åt sundt og var i bevegelse osv…
Når jeg var ute å så på klær var det ingenting som passet, med mindre man prøvde en “potetsekk”. I utlandet var det enda verre for det som var typ XXL der var en M/L her hjemme. Og enten var det for trangt oppe eller for trangt nede så man ga opp… Selv dro jeg til varmere strøk pga helsa og det hjalp en god del, men det var først når jeg fikk i meg litt fett som olivenolje i salater o.l. at jeg faktisk begynte å se resultater. Mulig kroppen var i et sparebluss når det kom til fett, men alt det er en annen historie og også noe jeg har blogget om tidligere.
Grunnen til dagens innlegg er fordi jeg kom over en artikkel i VG om en kjede som nå kuttet de store størrelsene de hadde hatt og var så populære for. (Linken til artikkelen finner du til sist i innlegget mitt)
“Det er business, ikke omsorg vi driver med” sier de. WOAU!!!! Jeg har aldri hørt om butikken, men de eies visst av H & M og var kjent for å inkludere alle str. i fra XXS-XXL.. Ikke at det er mye å velge i for de aller største som handler klær, men nå skal de altså kutte XXL, men beholder XXS. Og da kjenner jeg på meg at nå er det MIN tur til å føle meg krenket, noe jeg har hatt til gode å være i alle disse krenke-årene som har eksistert. Har ikke vi overvektige rett på å kunne kle oss i noe annet enn den “potetsekken”? Og NEI, det er ikke bare å slanke seg…for veldig mange.
Så langt kjenner jeg bare til “Zizzi” som butikk for de som trenger stor størrelse uten at det står “size; elefant” på lappen som indikerer størrelsen. Dessverre hørte jeg at flere av deres forretninger også har/skal legges ned så snart blir vi en gjeng som må følge “Keiserens nye klær”, noe som fort kan bli kaldt i kalde Norge, om vi ikke selv skal måtte lære oss å sy/lage våre egne klær.
Fedme er et økende problem som igjen fører til alvorlige og dyre tilleggs-sykdommer, så det hjelper ikke at staten sparer seg til fant fordi man ikke ser lengre enn nesa rekker. Den beste måten å belyse problemet på er å skrive/snakke om det helt til noen tar fatt i problemet. Og bare for å få sagt det sånn på tampen så blir jeg jo ikke krenket, for det holder jeg meg for god til, men jeg blir veldig, veldig skuffet over at fedme ikke tas på alvor i samfunnet vårt…
Nå er det lenge siden jeg har skrevet en blogg, men mye av det er dessverre bl.a. pga helserelaterte utfordringer innad i familien og akutt krise hvor familien til mine barn som bor i Acapulco, (Mexico) ble rammet av orkanen Otis denne gangen og som vi ikke fikk livstegn fra på over en uke etter at stormen hadde lagt seg. Sist uværet herjet og de også mistet alt var for 10 år siden, nemlig i 2013, da stormene Ingrid og Manuel slo seg sammen og raserte alt den gang.
Jeg skal prøve å gjøre innlegget så kort som mulig, men det er vanskelig når man har mye på hjertet og ønsker å få med seg alt man vil formidle. Jeg må gå litt tilbake i tid, nærmere bestemt 2004 da min datter ble født og vi skulle ha en fin tid med å bli kjent med vårt nye familiemedlem. Slik ble det dessverre ikke for samtidig ble hennes 2 år eldre storebror rammet av en alvorlig kreft diagnose med kun 10-20% sjanse for å overleve. Det var et stort sjokk for oss alle og det var under denne tiden vi så hvem som var våre virkelige venner. Mye av støtten kom fra noen av de vi har sett på som våre nærmeste, men som ikke var vår indre familie, men det som overrasket meg mest var de man kanskje hadde regnet mest med uteble totalt, mens ukjente og nye venner var de som virkelig var der. Det skal også sies at jeg har snakket med noen av de som forsvant helt under denne tiden og det viste seg å være redsel fordi dem ikke visste hvordan de skulle håndtere det og vi er fortsatt venner så det er sagt.
Hele denne hendelsen gjorde noe med meg som til daglig var super sosial og redd for å gå glipp av noe. Som min mor alltid sa: “Om du hadde kunnet hadde du vært både 2 og 3 steder samtidig”. Som over natten ble det som hadde vært viktig før ikke så viktig lenger og jeg satte pris på de små ting og det aller viktigste var at min sønn måtte overleve dette.
Det var også under denne tiden jeg merket at det ikke betydde så mye for folk når de sa at det bare var å spørre om hjelp om det skulle være noe. Jeg tror jeg benyttet meg av det 2-3 ganger, men når de som hadde tilbydd seg at man kunne kontakte dem alltid hadde en “unnskyldning” for å slippe så sluttet jeg å spørre og måtte stole på at jeg klarte det selv eller de som uoppfordrende alltid var der. All ære og stor takk til dere som virkelig var der. Dere vet selv hvem dere er så ingen nevnt, ingen glemt.
Min sønn overlevde mot alle odds og han var et mirakel-barn som legene i ettertid sa de aldri trodde skulle overleve. Med en god del senskader som krever sitt, som heller ikke mange mennesker klarer å sette seg inn i, så er vi bare overlykkelig over at han har overlevd så lenge.
De 2 første årene til min datter husker jeg derfor ingenting av, men jeg har prøvd så godt jeg kan å kompensere det i ettertid. Selv om hun selv ikke husker mye av de første 5 årene vi nærmest bodde på Rikshospitalet så har det nok satt sine spor, særlig årene i ettertid også hvor hennes bror ble glemt i systemet og ikke fikk den oppfølgingen i kommunen som han skulle ha hatt. Noe som spesielt ga meg mye ekstra ansvar som jeg ikke var opplært til, jeg som da var blitt alenemor til 2, med et skiftarbeide hvor jeg måtte gå over fra 100% til 75% natt for få kabalen til å gå opp og kun med min syke mor (da min far allerede var gått bort på denne tiden) og en av hennes beste venninner og hennes sønn som gledelig kunne hjelpe til da det bøy seg på sine utfordringer. En stor takk til dere som faktisk fikk hjulene til å gå rundt.
Etter et fall på jobben og helsa som skranglet tok jeg permisjon fra jobben for å innhente meg i varmere strøk for å klare å ta meg av både meg selv og mine barn og med lovnad fra min mor at hun klarte seg med hjelp av noen av mine nærmeste venninner og pleiehjemmet hun for tiden var lagt inn på og vi snakket sammen daglig på enten telefon eller Skype. Noen ganger begge deler.
Helsevesenet i Norge sviktet der i mot totalt. Først da hun ble smittet av gule stafylokokker på pleiehjemmet hun bodde og deretter slett håndtering av bakteriene som gjorde at hun måtte amputere en tå. Deretter fikk hun tildelt medisiner med sølvpapiret på som endte i haste operasjon som hun mot alle odds overlevde, men da de på pleiehjemmet nærmest sendte henne i døden uten mat og drikke og en fredag hvor min venninne som er sykepleier var der og så hvor dehydrert hun var så skal jeg love dere at ting skjedde fort. Legen hadde gått for dagen, men pleieren fant frem notater hvor det stod at lege i samtale med pårørende hadde bestemt at hun var så dårlig at hun ikke skulle tilføres mer føde. Hvilke slektninger? Jeg var den eneste og dette var noe som ALDRI var blitt diskutert og jeg er sikker på at alle kunne høre at min vrede var like heit som sola fra Sydens land som jeg ringte fra, og pleieren skulle ta noen telefoner og noen timer etterpå hadde han fått tak i min mors fastlege, (ikke han på pleiehjemmet) og de ble beordret å sette i gang intravenøs føde. Min mor var sterk som en ekte nordlands-okse og kom seg og legen på pleiehjemmet forstod lite. Spesielt da jeg ble beordret noen måneder seinere å komme hjem for hun ville mest sannsynlig ikke overleve helgen. Jeg hastet hjem, ikledd fullt smitteverns utstyr så man kun kunne se øynene mine. Overraskelsen var da stor da jeg kom inn på rommet hennes og så noe helt annet enn en døende person. Min mor lå å så på Hotel Cesar, så på meg da jeg kom frem hvorpå hun spurte: “Kjenner ikke jeg deg”? “Jo jeg håper da det”, svarte jeg og hvorpå hun sa, “men hva gjør du her, er ikke du i Syden”? Så mye for den døende… Vi fikk en fantastisk uke sammen hvor hun fortalte meg navna på alle de som var på de gamle bilden jeg hadde med så jeg fikk skrevet det bakpå. Hun sa det skulle bli godt å få komme til faren min og broren min for hun visste at jeg ville klare meg fint og vi fikk takket for alle gode minner opp igjennom livet.
Vi var begge enige i at det var når det virkelig gjaldt at man så hvem ens venner egentlig er. Da pappa døde ble hun glemt av mange og både invitasjoner til det mine foreldre hadde vært på sammen uteble og telefonen stilnet for uten om et lite knippe av de som alltid hadde vært der. Dette var en stor skuffelse for henne. Hun var der i mot utrolig takknemlig for at hun i det minste hadde sine 2 barnebarn, mine barn, som ble levert der når jeg dro på jobb og hentet når jeg kom hjem fra jobb og leverte de på skolen. Det lettet også litt på min egen samvittighet som faktisk ikke hadde energi igjen til å være der mer enn jeg maktet og valget om å dra til Syden den vinteren var for at jeg skulle slippe å bli sykemeldt og kun ligge hjemme i min egen sykeseng og med mine barn som pleiere…Da hadde jeg i alle fall ingenting å stille opp med. Jeg måtte rett og slett få ladet batteriene mine…
Den 23/12-15 ble jeg oppringt på morgenen før jeg skulle på jobb. Pleieren som skulle sitte der mens min mor gikk bort hadde forlatt rommet og min mor sovnet forhåpentlig inn stille under de 2 timer pleieren var borte, men det gnager vettet ut av meg å vite at hun døde helt aleine…kanskje med dødsangst.
Med tanke på å vite hvem ens gode venner er, det merker man nettopp når nøden er som størst…. Det ser jeg bl.a. nå som min datter hadde en innsamling for å samle inn penger så mine barns eneste gjenlevende besteforeldre kan få kjøpt seg ny seng, kjøleskap og en ovn som jeg anser som det viktigste etter å ha snekret sammen huset etter at de fikk vasket ut all leire og dritt samt kastet alt total-ødelagt inventar. Der kom det meste av støtten fra totalt fremmede, samt noen man ikke har mye kontakt med og jeg kan telle på 1 hånd hvem av de som jeg faktisk kjenner godt.
Hun nådde dessverre ikke målet sitt på 10 000,- men de 5 som Vippset henne og som ble sendt over til jul og de 12 som betalte inn på Spleis til henne som avsluttes i morgen og som blir sendt over til “Los Reyes” den 5/1, som er når latinerne feirer jul, det holder i alle fall til et kjøleskap så et STORT takk til dere der ute som virkelig støttet. Familien der nede takker også meget
Det varmer mitt hjerte at det finnes folk der ute som virkelig ønsker å hjelpe, selv ukjente folk, men resultatet av hennes innsamlingen forsterker også dessverre bare det at jeg kommer fortsatt IKKE til å spørre noen om hjelp uansett hvor mye jeg har behov for det, for det å både se hennes skuffelse og kjenne på min egen skuffelse når man har en såpass stor bekjentskapskrets og allikevel ikke komme i mål det er bare trist, men igjen…det er sikkert flere som sliter i dette “rike” land så jeg har også stor forståelse for at folk har nok med sitt og sine egne så vi kommer fortsatt til å være både venner og bekjente fremover, men jeg kommer fortsatt til å stå ved at jeg ikke kommer til å be om hjelp fra noen. Jeg skal klare meg selv så lenge jeg kommer meg ut av senga i alle fall og da får jeg håpe at helsevesenet har tatt seg opp til det bedre. Det var det jeg hadde på hjertet i dag. Jeg håper å gjenoppta blogg min for jeg har fortsatt mye på hjerte om mye og mangt så i mellomtiden:
“Hasta La Vista” og et riktig godt nytt år. Er glad i dere alle sammen allikevel.
(Bilder hentet gratis fra Istock, eget og venners album)
BMI er det vi regner ut for å vite om man er overvektig eller undervektig. Har man en BMI på over 30 da er man ikke lenger bare overvektig, men man har fedme og har du over 35 i BMI så har du alvorlig fedme.
Det er et økende problem at vi stadig blir mer og mer overvektige her i landet. Og det koster samfunnet masse penger… I 1975 hadde vi 7% overvektige i Norge og i 2016 hadde denne prosenten økt til 23%. Tall FHI presenterte i 2018 var at ca. 2400 nordmenn dør årlig av overvekt. Overvekt fører også til en del tilleggsdiagnoser.
Vi har ca. 120 000 mennesker i dette lille land som lider av overvekt av ymse grunner og som har fått hjelp til behandling via medisiner man har søkt om å få på blå resept. Dette har stort sett vært medisinene Mysimba (tabletter), Saxenda (daglige sprøyteinjeksjoner) og Oxempic (ukentlige sprøyteinjeksjoner) som opprinnelig brukes av diabetikere. Sistnevnte fikk mye oppmerksomhet da det kom frem i tabloidavisene i fjor at Hollywood stjerner som bl.a. Khloe Kardashian stod frem og sa de tok preparatet for å holde seg slanke. Det tok av over alt og i en periode var det så tomt for denne medisinen at de med diabetes ikke fikk tak i medisinen de var avhengig av. I Norge har det dessuten vært litt vanskeligere å få skrevet ut denne resepten med mindre man ikke har diabetes og det er kun med diabetes at man kan søke om å få denne på blå resept.
Gleden var derfor stor da en sensasjonell ny medisin med navn Wegovy var på vei inn i Norge. En medisin som har gitt gode resultater og som kan erstatte de noe mer risikofylte slankeoperasjonene som utføres. Tall fra 2018 viser at ca. 3000 nordmenn blir fedmeoperert pr. år. Medisinen som var ventet ut på markedet allerede i september 2022 lot drøye på seg og skuffelsen var enormt stor da det i januar 2023 ble gjort kjent med at den IKKE ble godkjent på blå resept da den ble kritisert for å være for dyr. Samtidig mistet alle som hadde fått Saxenda på blå resept muligheten til fornyelse og man må så langt betale selv for alle disse medisinene, foruten om Mysiba…enn så lenge. I verste fall vil dette koste nærmere 40 000,- i året og det er ingen hemmelighet at mange av de som er overvektige også er mennesker som har en lavere inntekt en normalen. Dette medfører at vi med overvekt fortsatt vil være sykelig overvektige.
Ja, da. Det er jo ikke sånn at hvem som helst skal få gratis medisiner for det noen vil kalle forfengelighet. Men veldig mange overvektige har prøvd alt og alle som er overvektige er ikke late, feite folk som propper i seg usunn mat og driter i helsa si. Mange har blitt ufrivillig overvektige pga annen sykdom og livsviktige medisiner som gir økt vekt. Og tro meg, flere av oss har ikke muligheten til å spise mindre da vi allerede spiser minimalt og alle har pga andre helse-utfordringer ikke mulighet til verken å jogge, sykle o.l…
Staten Norge må passe seg for å spare seg til fant. I en artikkel kom det frem at om alle de 120 000 som er å betegne for sykelig overvektige fikk den nye etterlengtede medisinen på blå resept så ville det koste samfunnet 4,6 milliarder. Ja, det er mye penger, MEN…og det er et stort MEN…For hadde man spandert disse pengene på disse 120 000 alvorlig overvektige så hadde det i det lange løp vært rimeligere enn det disse menneskene koster samfunnet ved å fortsette å være sykelig overvektige.
Jeg kan ta meg selv som et eksempel, som hadde et fall på jobben som utviklet seg videre til så mye mye mer og som endte i ufrivillig sykelig fedme. Nå er ikke jeg den som bruker mest medisin, eller som har behov for alle hjelpemidler som finnes, men det er bare positivt i det regnestykket jeg skal fremlegge nå da dette vil være det rimeligste alternativet for de med færrest ekstra sykdommer pga fedme.
For min del så er den største kostnaden staten har mine medisiner mot allergi, astma og kroppslige smerter som årlig koster ca. 6500,-. I tillegg kommer behandling og reiseutgifter på ca. 20000,-, Men den største kostnaden er muligens alle hjelpemidlene for å kunne bevege meg rundt, både i hjemmet og utenfor de 4 vegger på de dager som man orker å komme seg ut så man kan fokusere på økt livskvalitet. Hvis vi deler summen av hjelpemiddel på en 10-årsperiode så tilsvarer dette 16500,- pr år. Det tilsier en årlig kostnad kun for meg med alle disse kostnader som nevnt over på ca. 43000,- og da bruker jeg som sagt langt mindre medisiner og hjelpemidler enn mange andre. Ganger vi dette da med de 120 000 som også koster samfunnet penger UTEN slankemedisin så har vi en årlig utgift på neste 5,2 milliarder. Det er over 500 000 000,- MER enn hva det koster å få Wegovy…Og da har jeg heller ikke regnet med alle utgiftene som går til tapt arbeidsinntekt og skatteinntekter som staten ikke får inn da veldig mange av disse overvektige har havnet på uføretrygd og dermed også koster mye i utbetalte uføretrygder… Minste uføresats enten man er samboer eller enslig er på pluss minus 300 000,- pr år og om alle disse 120000 menneskene går på minstesats (noe de ikke gjør, men igjen så er nok ikke alle på en 100% uføre) så er dette en årlig utgift på 36 milliarder!! Da har jeg har heller ikke regnet med alle utgifter for operasjoner og behandlinger for tilleggssykdommer som fedme påfører veldig mange mennesker, så sum av samarium ville staten ha tjent på å få denne medisinen på blå resept snarest.
Når man blir så overvektig at man ikke kan tørke seg i r@va når man har vært på do, om man i det hele tatt klarer å karre seg opp å på do da forsvinner livskvaliteten og livsgleden og man har ikke lenger lyst til å leve. Og det er ikke ille bare for de som lider av overvekt, men de rundt en, være seg det er nære familie eller venner de syns også det er trist når de som virkelig trenger hjelp ikke får det i et så rikt land som Norge. Et land som bl.a. har råd til å gi 15 milliarder i klimakvoter, 14 milliarder i krigsstøtte, de brukte 5 milliarder på hjemme-tester for Covid-19 og regjeringen foreslo et bistandsbudsjett på 41 milliarder (hvor halvparten havner i lommene på mellommenn og korrupte mennesker). Ja, da kan man kanskje forstå at man IKKE har råd til 4,6 milliarder for å kunne spare inn x-antall flere ganger kroner i en slik innvestering. Forstå det den som kan.
Med det ønsker jeg dere alle en riktig god helg og legger med et par TikTok videoer for å vise at man opp i det hele kan overleve med en god dose selvironi…
Etter nesten 3 år skulle vi (jeg og min datter) ENDELIG få den ferien vi så sårt trengte….Nesten… Mitt forrige blogginnlegg handlet jo om hvordan ferien gikk til helvete….igjen…men så tenkte jeg: “ikke faen heller…”
Planen var at vi skulle reise ned til Gran Canaria den 27/6-6/7, men så ble flyet kansellert. Vi hadde sikret oss nye plasser den 2/7, men skjønte fort at den avgangen også ville ryke om det blei en streik så den gamle reiselederen i meg våknet til live så vi kastet oss rundt og klarte å få plass til Alicante dagen før den nye turen som hang i en tynn tråd skulle gå. Det kostet oss 3000,- mer og en mye lengre reiserute i tid, men vi var positive og tenkte at da kom vi i alle fall ned dagen før fly #2 ble kansellert….og vi hadde tross alt ikke hatt noen ferie på 3 år og vi trengte det.
Med tanke på eventuell flyplasskaos reiste vi opp kvelden i forvei for å sjekke inn, levere bagasje og komme oss inn på riktig side av sikkerhetskontrollen. Der var vi nemlig blitt tipset om at vi kunne slappe av i “Relax Zone” og fikk jaggu de 2 siste solseng-lignende avslappingssenger/stoler som vi slang oss ned på for å sove til flyet skulle gå neste morgen. Lite visste vel vi at de dreiv med ombygging i etasjen under så noe “Relax Zone” ble det absolutt ikke, men vi slapp i alle fall alt styret før avgang og vi rakk flyet med god margin, men trøtt som en strømpe begge 2. (se TikTok video etter neste avsnitt hvordan trøtt som en strømpe ser ut i tryne på noen som er nettopp det og vår rute som endte å bli slik: OSL-ALC-LPA-CPH-OSL)
I Alicante måtte vi slå i hjel 6,5 time før det spanske flyselskapet Vueling skulle ta oss videre til Las Palmas. Heldigvis bor min gode venn Lazz i Benidorm, så han troppet opp å hentet meg og datteren min på flyplassen, tok oss med på en liten sightseeing så vi kunne få ta de berømte bildene med utsikten over hele Benidorm for deretter å ta en lunsj å snakke litt business før han kjørte oss tilbake til flyplassen. Så alt i alt ble det en givende omvei da vi ikke ønsket å fokusere på problemene, men løsningene…
På Vueling-flyet var det obligatorisk med maske, til tross for at folk på flyplassen stod/satt tettere sammen med fremmede ved gaten FØR ombordstigning hvor det IKKE var behov for noen maske. Valgte man der i mot å kjøpe noe å spise og/eller drikke så kunne man jo ta av masken å hale ut tiden med måltidet i det vide og det breie. Rett før landing havnet vi i turbulens og da det blei en innsvinging før “touchdown” trodde vi nesten vår siste time var kommet og at det kanskje ikke var meningen at vi skulle ha ferie allikevel og burde tatt tegnende da det var fare for streik, men endelig nede og taxing inn mot gaten så fikk man en dejavu fra 70-talls charteren jeg vokste opp med på Sydenturer til nettopp Gran Canaria sammen med mine foreldre. Da var det nemlig vanlig med klapping akkurat slik vi opplevde etter denne fenomenale insatsen av pilot og co-pilot og jeg begynte neste å synge på den norske versjonen av “Viva España” som er “Vi var i Spanja’…Olè”…Jeg var så glad for endelig å være tilbake, helskinnet til og med, at jeg nesten begynte å gråte av glede…
Vi ble hentet på flyplassen av vår gode venn Kevin og var i leiligheten rundt kl. 20 lokal tid hvor Toni stod klar med nøklene våre. Jeg spurte min datter om hun var sliten og kanskje ville legge seg eller om vi skulle ta en tur på by’n, for det var jo tross alt fredag. Det ble by’n og da gikk selvsagt turen til “Turbo” på Kasbah-senteret som har vært min stambar i over 30 år og hvem traff vi ikke der om ikke våre gode venner Muguel og Linn i fra Sverige. OMG… Det var 5 år siden vi sås sist og de hadde nettopp kommet ned på ferie bare 2 dager tidligere så gjensynsgleden var til å ta og føle på. Ingen tvil om at vi kom til å “henge” sammen de neste dagene… Allerede dagen etter avtalte vi å møtes på Turbo igjen og da ble både Kevin og dama hans, Tatjana, og Astrid fra Las Palmas med oss ut. Astrid kom forresten å ble hos oss en uke så det var jo koselig.
Vi bestemte oss for å droppe karnevalskavalkaden i Las Palmas som var planen den lørdagen, da den beste er den i syd og de i år hadde byttet om på rekkefølgen…dessverre. Det ble shopping på favorittsenteret vårt, “Mirador”, rett før hovedstaden i stede, før ny runde på Turbo og deretter Karaoke til de små morgentimer.
På søndag ble jeg og Astrid hjemme å rydde og vaske hele terrassen, mens min datter dro på stranda med noen venner. Vi hadde jo begge pådratt oss litt hoste og sår hals etter flyturen og frisk bris på full guffe i bilen på våre kjøreturer og denne søndagen ble min datter dratt under vann av understrømninger og dagen etter våknet hun med vondt i øret når vi skulle til Las Palmas for å gjøre noen ærender som hadde latt vente på seg i 2 år. Etter å ha blitt litt bedre for så bare å bli verre, på det andre øret dagen der på, så ble det en tur til “Clinica Rocas” dagen derpå igjen…og dette er en påminnelse om at ALLE må sikre seg en reiseforsikring når man reiser på ferie. Som gammel reiseleder har man sett hva det kan koste de reisende om man ikke har dette.
Vel, det var ørebetennelse på begge øra så da blei det en hestekur av en antibiotika-kur i 6 dager for så å sjekke om man var “fit for flight” hjem. Vel, hvilken flight hjem? For så langt var alle fly med SAS kansellert. Det var kanskje da man håpet på at man ikke hadde blitt frisk for da ville det blitt forsikringsselskapets jobb å finne fly hjem til oss under streiken, for så langt var det vel bare vi som ikke hadde bekymret oss bemerkelsesverdig for hvordan og når vi skulle komme oss hjem, mens hele Scandinavia og i verden rundt ellers satt det streikestrandede turister som ikke kom seg verken til eller fra…Og kanskje aller verst det å ikke komme seg hjem og kanskje heller ikke ha muligheten til et sted å bo under tiden man ventet på hva som ville skje med SAS. Vil flyene gå? Hvilke fly vil gå? Eller går selskapet konkurs? Og siden vi samme dag visste at vårt fly også var blitt kansellert, som alle andre den uken, så var det nå på tide å begynne å se etter alternativer hjem. Altså, vi var jo heldige som hadde tak over hodet, sol, varme og badebasseng. Det hadde jo vært verre om vi hadde vært strandet på Svalbard liksom…
Vi brukte de kommende dager på å ha den ferie som vi mistet siden datteren min ble sengeliggende i 5 dager og orket ikke helt å forholde oss til hvordan eller om vi skulle komme oss hjem eller ei denne uken heller. Mens vi bare skøyv problemet foran oss å tenkte at vi tar det til helgen så gjorde vi skikkelig ferie-ting. Ikke bare sol og bad, men enda mer shopping, bilturer, ut å spiste gode middager med tilbehørende drikke. Her er bare noe av alt det gode vi spiste og drakk da vi endelig kunne nyte ferien igjen:
Vi rakk også en tur opp til El “Mundo Aborigen”, bare et kvarters kjøretur fra Playa del Inglès og opp Fataga-dalen. De har for øvrig fått nye eiere siden jeg var der sist for ca. 7 år siden. Inngangsbilletten på 8 euro pr. pers var overkommelig og inkluderte en kaffe, te eller vann. Hele turen rundt parken til fots i nærmere 40 grader tok nok nærmere 45 min og det er ikke for de som er dårlige til beins, men det er interessant med en rekonstruering av hvordan urbefolkningen levde på øya tilbake i tid. Her har dere et lite innblikk av noe av det man finner i parken:
Helgen kom og nesten gikk og jeg var altså nå nødt til å tenke på refrenget. Altså returen. Når jeg etter nesten 2 uker nå gikk inn på nettet for første gang under ferien fikk jeg nærmest sjokk. Alt dreide seg om SAS, men ingenting om flyene ville gå eller ei og evt. hvilke av flyene som ville gå… Som gammel SAS ansatt i nesten 25 år så er det jo klart at jeg er glad i flyselskapet SAS og det er ingen hemmelighet at SAS har slitt økonomisk i mange år, men jeg blei regelrettet rystet over hvordan den nye SAS-sjefen prøvde å legge skylda over på pilotene. I ettertid vet vi nå at SAS-sjefens standhaftige vilje (eller uvilje ut fra øyet som ser) har kostet selskapet 2 milliarder kroner bare i kanselleringer og hvis et selskap sliter økonomisk så kan man jo spørre seg hvordan en sjef med en årslønn på 12,5 millioner kan tillate noe slik. Pilotene tok faktisk en kamp som kunne fått store konsekvenser for de øvrige arbeidsplasser i landet vårt om de hadde gitt etter for da hadde det vært fritt frem for alle arbeidsgivere å sparke sine ansatte og bytte de ut med billig, utenlandsk arbeidskraft (som allerede er en kjent sak at allerede eksisterer på visse arbeidsplasser) Det er noe å tenke på for de som “sutret” aller høyest av de arbeidstakere rundt om som var eller skulle på ferie når streiken inntraff….
Ja, det er en bedriten situasjon å være i og mange trengte denne etterlengtede ferien som endelig stod for døren, og veldig mange vil lide økonomisk i lang tid i etterkant av sommerens ferie, men det er så lite man får gjort annet enn å prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. Spesielt ille var det nok å se etter andre alternativer å ikke vite om man skulle bestille nye billetter eller håpe streiken gikk over, mens alternativene fortsatt hadde en overkommelig pris, selv om man egentlig ikke hadde råd til det, inkludert oss selv. Man merket fort at jo lengre man ventet på om hvorvidt SAS-flyet gikk eller ei, jo dyrere blei billettene om man i det hele tak i noen billett til slutt. Og det drøyde og det drøyde og det er frustrerende med ingen info i det hele tatt enn noe som kunne ha bidratt til at flere folk hadde sluppet å blitt så misfornøyde når alt av alternativer var utsolgt og alt ville koste nærmere en formue for enkelte familier.
Selv var vi nå på andre uka over tiden av ferien vår. Legetimer vi hadde hjemme gikk til helvete, men heldigvis har vi en flott lege som skulle klare å klemme oss inn hvis vi skulle klare å komme oss hjem den uka på ukas siste dag før han selv tok ferie, og jeg ville nødig gå glipp av Ramstein konserten på Bjerke den kommende søndagen så vi måtte ta et valg der og da. Skulle vi satse på at det løste seg for SAS og at vi skulle komme oss hjem den onsdagen siden mandagsflyet også ble kansellert bare noen timer før avgang fra Oslo eller skulle vi nå bare svi av 4500,- til å kjøpe de 2 plassene som dukket opp på Spies sitt charterfly hjem til København og humpe oss videre hjem til Oslo på en buss i 8 timer på natta eller morgenen etter? Vel, det blei det siste og selv om det var litt bitter-sweet da at streiken ble avblåst dagen etter og vi ikke gikk for en ombooking på SAS rett hjem, men via Køben så fikk vi i det minste siste fly der i fra og til Oslo. Så etter masse bagasjekaos på Gardermoen som prikken over i’n som en avslutning på ferie som gikk fra 1-3 uker på rekordfart så var vi hjemme med siste flytog kl. 02.00 og med bagasjen fylt av gode ferieminner både psykisk og fysisk… Så da passer det å avslutte denne bloggen med en liten videosnutt fra det vi opplevde videre på ferien etter at datteren min ble frisk igjen og vi ventet med å pakket ut av kofferten hjemme til et par dager seinere 😉
Og jeg må også få påpeke til slutt at jeg håper ALLE velger å reise med SAS i fremtiden fordi vi trenger et selskap som SAS også, ikke enda et Ryanair-lignende selskap. Vår reise startet med SAS til Alicante og avsluttet med SAS fra København og hjem og ga os nye opplevelser som vi ikke hadde fått om streiken ikke ble et faktum…. Som sagt tidligere…Det er bedre å fokusere på løsninger enn på problemene og som ei annen venninnde av meg alltid sier når vi er på tur; “Det ordner seg for snille jenter” 😉
Hva tenker du på? spør Facebook i dag. Jo, i dag tenker jeg at det er så jævla typisk at akkurat når vi har muligheten til å ta en liten ferietur til varmere strøk for å bl.a. få fylt på med D vitaminer og få litt pause inn i mellom alle legetimer, BUP, sykehusbehandlinger og lignende, ja…, da blir flyet vårt til Gran Canaria kansellert og det var DEN etterlengta ferien etter snart 3 år…
Da ligger man her i sofaen da og verker i kropp og sjel og bare venter på tordenbrak og ser regnet sildre ned utenfor i klamt og jævla klima…
God sommerferie til alle dere som ikke er rammet av streiken eller til dere som har feriehus og hytter her til lands. Dere veit ikke hvor godt dere har det akkurat nå…
Ellers går mine dypeste medfølelser i dag og dagene fremover til alle som rammes av den forbaskede streiken som kommer like lite beleilig hver gang… Mange hadde trengt en ferietur nå, mange mister en del penger også da forsikringer ikke dekker streiker så det vanlige folk som har spinket og spart til sin ferie nå og endelig skulle høste litt frukter med ny regjering da det nå var “vanlige folks tur”, de må i tillegg til å ha mistet masse penger pga streiken bli hjemme å heller betale de dyre strøm-, drivstoff- og mat regningene sine samt å spise Fjordland til nedsattpris pga kort holdbarhetsdato i stede for å nyte en god og rimelig middag på en restaurant på strandpromenaden i solnedgang, borte fra alle bekymringer som bl.a. sykdom og økte regninger mm…
Det kommer en dag hvor du føler at nok er nok og du er dritt lei hele “sullamitten”. Den dagen er nå kommet for mitt vedkommende. Jeg har lenge hatt lyst til å skrive bok. Ikke bare en, men mange. En bok for hver eneste opplevelse jeg har hatt, på godt og vondt. Det kunne blitt mange bind det tenker jeg. Spesielt om man skulle fortalt alt. Ikke pynta på en dritt, men fått det servert på et sølvfat rett fra “skrumplevra”. Jeg fikk en gang høre av en sjef jeg hadde da jeg jobbet som reiseleder. “Cayza, du vet vel at tala är silver, men at tiga ãr guld”. Kunne han si det, tenkte jeg. Ikke svarten om jeg skulle holde kjeft når jeg syntes noe var urettferdig om det så var på mine eller andres vegner. Det var også lett å si, for man merket fort at ikke alle likte å høre sannheten… Men etter å ha prøvd å tilfredsstille alle “i hue & ræva”, som man så vulgært sier på norsk, så er det jaggu slutt nå. Nå er det jeg som bestemmer og jeg gidder ikke finne meg i mer dritt lenger og det beste for å få det ut av systemet er å få det ned på papiret og bla om slik at man kan starte på nytt med nye ark og fargestifter til… Forhåpentlig også noen fine og hyggelige historier som passerer en på veien, inn i mellom slaga…
Jeg vil litt etter litt og i de rette øyeblikkene skrive ned det jeg føler for å få ut. Så er det opp til hver og en om man i det hele tatt har lyst å lese det eller drite en lang marsj i det. Kanskje noen til og med kjenner seg igjen i det jeg har å si. Ikke fordi de nettopp var med i stundens glede eller hete raseri, men kanskje fordi man kjenner seg igjen i lignende situasjoner. Kanskje noen også syns det er fint å få se at man ikke er aleine om å slite med ting, men at men syns det er fint at noe våger å sette ord på bildet eller bare det å dele med seg på godt og vondt som jeg nevnte i begynnelsen. Poenget er å prøve å skrive tingene av seg og se fremover. Et lite tilbakeblikk i ny og ned, men ikke lenger tenke på at hadde man gjort “det eller det” så kanskje “det eller det” hadde skjedd i stede…
En ting jeg alltid har ment er at det er mye jeg skulle ha gjort annerledes om jeg visste det jeg vet i da, MEN jeg angrer egentlig ikke på noe av det jeg har opplevd eller vært med på for det er jo det som har skjedd frem til nå som på samme tid har gjort meg til den jeg er i dag og når alt kommer til alt og jeg får tenkt meg litt om, så er jeg faktisk glad for at jeg er den jeg er og for at de som kom inn i mitt liv er der og for de som ikke var ment å være der bare passerte stille forbi, med noen unntak av de som smalt med dørene på vei ut igjen….Så alle sammen der ute…. Velkommen til min verden.
Cayza's Blogg 