Familier skal ikke være redde for å be om hjelp og barn skal først og fremt få tilbud om hjelp innenfor egen familie der det lar seg gjøre og plasseres i et fosterhjem hos et familiemedlem eller venner av familien slik at barna det gjelder kan føle seg trygge og ivaretatt fra første stund.
Dessverre hører man også om familiemedlem og venner som gjerne tar på seg oppdraget av andre grunner enn å hjelpe familien som trenger det, men pga pengene de får for å ha det ansvaret med å være fosterhjem for disse barna. Og her er det også mange stygge saker hvor familien som da utnytter dette systemet nærmest går over lik for å beholde denne ekstra inntekten. Og ikke minst er det mye penger kommunene rundt om får nettopp ved å hente ut barn fra familier og omplasserer dem. For så lenge det er barn som trenger omplassering så er det penger å hente, men hvor går grensen for et kynisk “spill” og det og faktisk være behjelpelig når en familie kommer i en sårbar situasjon, enten permanent eller for en kortere periode?
Og ikke minst finnes det saker hvor barn har blitt plassert hos voldelige folk som også har misbrukt barna. Samt flere tilfeller hvor barn i barnevernets “omsorg” har mistet livet.
Jeg har nettopp sett filmen “Mrs. Chatterjee vs Norway” og jeg kjente på både tristheten og forbannelsen denne moren må ha følt da barna ble tatt fra henne og som mor kan jeg bare forestille meg hvordan det må være å bli fratatt det som betyr mest for en, rett foran nesa på en, uten noen form for forklaring. Og når oppførselen hennes etterpå blir omtalt som at hun er ustabil, gal og uegnet til å være mor mm. da vil jeg bare si at det er nettopp en naturlig effekt fra å få sine barn kidnappet og ikke vite hvor de er og når eller om du får se dem igjen. Enhver mor ville blitt gal og ustabil om noe slik skjedde mot henne uten noen form for rettferdig grunnlag for en slik handling.
Heldigvis gikk det “bare” 3 år før denne moren fikk barna sine tilbake, men via en domstol i India, ikke i Norge. Her til lands er det mange som har ventet lengre og til og med vunnet over den norske stat i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, men allikevel ikke fått barna tilbake. Og de største taperne er uansett barna….
Sånn kan vi ikke fortsette å ha det så en opprensning i Barnevernet trengs snarest på alle måter.
Jeg kom over en artikkel fra ABC Nyheter som tok for seg det her om å nå politikernes klimamål. Jeg har valgt meg ut 3 avsnitt som jeg syns det var nødvendig å svare på, både som privatperson, men også som ivrig lokalpolitiker som ønsker å gjøre en forskjell slik at vi kan få det bedre som beboere i landet vi bor i og som dagens 9 store politikerpartier ikke klarer å få rasert fort nok. (Hele artikkelen kan leses via link nederst i denne bloggen)
“Blant tiltakene som er vurdert, er en drivstoffpris på opptil 50 kroner literen og kutt i billettprisene på kollektivtrafikk med 25 prosent.”
Skal de øke drivstoffpriser med 100% så får de jaggu kutte kollektivprisene med 100% også.
“Med dagens drivstoffpriser anslås en transportvekst på 15 prosent fram til 2030. En literpris på 50 kroner kan derimot føre til en reduksjon i transportomfanget på 13 prosent”.
Igjen ser man hvordan regjeringspartiene (i flertall og uansett regjering av dagens 9 partier) bidrar med økte konkurser og arbeidsledighet hvis dette skal tvinges igjennom.
“Etatene påpeker imidlertid at det kan få konsekvenser for andre deler av samfunnet dersom man setter i verk for kraftige tiltak”.
Det driter de som styrer dette landet en lang marsj i.
Igjen vil jeg få si at LILLE Norge kan IKKE redde en hel verden og spesielt når verstinglanda gir totalt F.
Det er vel snart ingen land som kjører så mye EL-, Hybrid- og Plugin biler som Norge. Eller kildesortere så mye søppel (som det påstås at bare er tull by the way) som vi nordmenn holder på med, der enkelte til og med vasker og tørker både flasker, papp og kartonger før det kastes i “riktig” dunk. Og vi må ikke glemme at vi var vel de første i verden som startet med pant. Faktisk allerede i 1902….
Nordmenn flest er ganske miljøbevisste og flere og flere bruker også flittig gjenbruksposer når de handler. Så kanskje dette landet heller skal begynne å sette strengere krav til de land vi pøser ut med milliarder av bistand til og heller hjelpe både de fattige og de rike verstinglanda til å lære hvordan de skal gjøre det bedre hos seg selv.
Jeg er så DRITT lei av hvordan vi Nordmenn hele tiden skal straffes for alle andres problemer og feil, spesielt når vi så naivt adlyder absolutt alt vi får tredd over oss av nye lover, regler og restriksjoner. Og ikke minst andre lands mangel på å bygge opp sine egne land til noe bedre, slik våre forfedre måtte gjøre for å få et godt og trygt land som partiene som har styrt de siste tiårene så fint klarer og rasere år etter år..
Jeg håper virkelig nordmenn våkner opp av dvale og manipulering fra dagens 9 store partier og MS-media som er kjøpt og betalt av de samme partiene, slik at når det er valg neste gang, så stem på noe helt annet. Nytt blod må inn hvis vi skal redde stumpene av landet vårt og trygge samfunnet våre innbyggere bor i samt å gi trygghet til de som bor her også.
Les programmene til “de andre” partiene også og velg gjerne det største av de andre slik at vi kan bygge opp et parti som setter landet vårt og dets innbyggere først. Det har vi manglet i dette landet i lang tid nå og det er kun vi som velgere som kan gjøre den forskjell som landet vårt trenger.
I dag skal jeg ta for meg ferieboliger i Syden, på godt og vondt. Det er mye å tenke på FØR man bestemmer seg for å kjøpe en feriebolig..
Integrering
Integrering
Vi nordmenn er jo så opptatte av at utlendinger som kommer til Norge skal integreres og ikke samles i reine gettoer slik vi ofte har sett her hjemme, spesielt i storbyene. I bydelene Stovner, Søndre Nordstrand og Alna har over halvparten av befolkningen innvandrerbakgrunn.
Når jeg selv kjøpte leilighet på Gran Canaria var jeg attpåtil så gal at jeg kjøpte den usett. Det eneste kriteriet jeg hadde var at jeg IKKE skulle bo i Arguineguin. Jeg hadde ikke bestemt meg for å flytte fra Norge for å komme til et mini Norge på Gran Canaria i alle fall. Hvor man setter seg på balkongen for å nyte solen, varmen og en god frokost og det eneste man hører er ikke kanarifuglene som kvitrer, men de norske naboene som «twitrer» høylytt om hva alle de andre naboene holder på med. Jeg hadde ikke noe ønske om at dobbeltmoralen jeg ser flere nordmenn har når de bosetter seg på Gran Canaria skulle bite meg selv i ræva. Jeg er en av de som mener at integreringen i Norge har feilet til de grader og da skulle jeg i alle fall ikke feile selv når jeg skulle flytte til et nytt land. Misforstå meg rett for jeg har stor forståelse for at det føles trygt og godt og bo med sine egne landsmenn, spesielt om man ikke snakker språket, men er ikke litt av integreringen i andres land at man skal lære seg språket og følge landets regler og lover? Da er det viktig å kunne språket og det lærer man seg best vet å bo bland de opprinnelige innbyggerne i landet så man kan praktisere språket i det landet man flytter til.
Jeg visste ingenting om bofellesskapet jeg flyttet inn i, men ble nærmest overlykkelig da vi endelig flyttet inn og vi var de eneste nordmenn der. I tillegg var det da et dansk par som eneste andre Skandinavere, men de så jeg kun det første året jeg bodde der så mulig de bare leide der en vinter. Av fastbeboere var det noen få sveitsere, tyske, italienske, polske og ungarske i tillegg til majoriteten som er kanariere. Noen av kanarierne bodde der fast, mens andre bodde rundt om på øya eller fastlandet og brukte det som feriested. Så i utgangspunktet et stille, velstelt og rolig anlegg. I alle fall om man ser bort fra august-måned når alle kanarier/spanjoler selv har fellesferien sin og da kommer til sitt lille ferieparadise hvor jeg har min leilighet. Men i august-måned er jeg stort sett og nyter sommeren i Norge.
Jeg har ikke angret en dag på at jeg kjøpte dette lille paradiset av et krypinn…usett til og med og kanskje noe av det aller best er at jeg får bassengområdet helt for meg selv da det stort sett er vi Skandinavere og tyskere som har den stygge uvane i å reservere solsenger før hanen galer og de er det jo i mindretall der vi bor. Her blir vi derfor litt tvunget til å lære språket og i tillegg kan man da også lære mer om øya/landet og dets kultur også. Så hva skjedde egentlig med det å skulle integrere seg når man kom til et nytt land?
I 1994 kom det en lov hvor det var restriksjoner på å leie ut feriehus privatpersoner eide i turistområdene. Loven har ikke vært veldig høyhevd og mange hoteller o.l. så sitt snitt på å finansiere oppussing av anleggene sine ved å selge ut noen av rommene/leilighetene/bungalowene for å få inn penger til dette formålet. Ingen opplyste nok da om bo-rettighetene til disse boligene. I seinere tid har den spanske stat merket seg store summer med tapt inntekt på ubetalte beskatning av utleie som ofte har foregått «svart». Dette og i tillegg til stor mangel på turist-senger har gjort at temaet kommer opp igjen med jevne mellomrom og det er ønske fra boligeierne om en endring av denne loven som er blitt satt på vent etter vent.
Selv har jeg jobbet mange år som reiseleder på Gran Canaria og har hørt om både Skandinavere og tyskere som ikke får bruke egne leiligheter under høysesongen for da har hotellet brukt for deres leilighet. Det er jo nettopp da man selv ønsker å bruke ferieleilighetene sine om man ikke bor i den fast selv, noe man altså ikke skal i turistsonene. Her er det nok mange som har kjøpt katta i sekken i så fall. Så det er viktig at man kjøper noe som ikke er tilknyttet turistsonene om man har planer om å kjøpe noe eget med andre ord. Det minner faktisk litt om da jeg spurte faren min på 70-tallet om hvorfor vi ikke kunne kjøpe noe på Gran Canaria når vi alle hadde så godt av å bo der i vinterhalvåret, men da sa han at så lenge Franco styrer landet så kan man risikere at han en dag krever alt på sitt territorium tilbake uten å betale for det en gang…litt sånn som man føler at det kanskje er når man blir berørt av denne loven. Selv etter franco’s tid tok ikke faren min sjanse på å kjøpe noe, kanskje like greit når man ser at man ikke har mange rettigheter som boligeier i mange situasjoner. Så sett deg inn i lover og regler før du velger å kjøpe noe utenfor Norges Grenser.
Husokkupasjon har vært et stort problem i Spania, men ikke like utbredt på Gran Canaria. Der har det hovedsakelig vært ubebodde hus utenfor turistområdet og eiendommer eid av banker som har måtte ta den største støyten.
Det tragiske opp i alt det en huseier må tåle om huset/leiligheten h*ns blir okkupert er at du kan ikke bare slukke lyset og stenge vannet. Du må fortsatt betale for ALT som om du selv bodde der. Og det kan ta år før du får igjen leiligheten din. Ofte totalt ribbet og tilgriset/ødelagt. I Spania har det vært viktig at ingen skal bo på gata og spesielt om du har barn. Og om man har en sekundærbolig har det nærmest vært fritt frem for at folk kan ta seg til rette på din eiendom, bruke dine klær og husholdningssaker. De kan til og med selge det for du kan jo bare glemme å få komme inn å hente noe av det.
Se videoene av noen som tar loven i egne hender (og som risikerer straff for det) hvor de nærmest kjeppjager inntrengerne og hvor en hel landsby står opp å hjelper til i protest der noen fikk huset okkupert. Jeg lurer på om sistnevnte var der en eldre dame på 94 kom hjem fra helgebesøk hos sin lillesøster og ikke fikk komme inn pga okkupanter…
Det er blitt jobbet lenge med å få endret denne loven til huseiers fordel, men det er mye som gjenstår for at du faktisk får tilbake eiendommen din raskt, rimelig og lite smertefullt. Jeg ser på dette som en av de største styggedommer Spania tillater. De foretrekker altså heller at kriminelle skal få ture frem og koste, ikke bare huseier, men også samfunnet/naboer både ekstra penger og unødvendig dritt, i stedet for å ha lovlydige som legger igjen masse penger til både stat og lokalsamfunnet. Det er jo ikke rart folk ikke lenger tar sjansen på å kjøpe seg noe feriested i Syden.
Artiklene under her er fra tilfeller på Gran Canaria.
Lokalbefolkningen og problemene de får når utlendinger kjøper opp eiendommer
De største taperne på at vi nordmenn (og flere utlendinger) som kjøper opp 1 eller flere leiligheter/boliger kun for å leie ut er kanarierne selv. Jeg hadde denne diskusjonen seinest med en hardtarbeidende kanarier nå i mars som gråtende og forbannet, både på politikerne og de rike spanske og utenlandske bolighaiene som kjøper opp rubbel og bit for så å leie ut igjen, hovedsakelig til turister til nærmest «norske» utleiepriser. (Når man leier ut for 7000,- pr. uke i høysesongen så er det klart at flere og flere pengesterke folk utenfor Spania ser dette som en lettjent investering) Kanarierne har ikke råd til annet enn å leie og knapt nok det. Man må ha jobb og helst 2 som går sammen for å kunne ha en grei livskvalitet. Og det er ikke rart at flere familiemedlemmer bor sammen til de eldste dør slik at sirkelen bare kan fortsette. Dette oppkjøpet og overprising i seg selv er med på at lokalbefolkningen får et større og større hat til oss utlendinger som bare kommer og tar oss til rette. Jeg sier ikke at alle er sånn, men veldig mange… Noen kommer faktisk ned pga helsemessige og økonomiske årsaker og derfor investerer i egen bolig som de selv skal bo i og legger igjen penger til lokalbefolkningen, spesielt nå som det popper opp flere og flere all inclusive som også bidrar til at familierestauranter mm går dukken.
Vi burde kanskje sette oss inn i lokalbefolkningens situasjon og spørre oss selv om vi hadde syntes det hadde vært ok om rike utlendinger hadde kommet til Norge og kjøpt opp rubbel og bit for så å leie ut dyrt til oss «fattigfolk», for de rike vil alltids overleve uansett. Vi ser jo allerede hvor dyrt alt blir her hjemme med stadig salg av vårt arvesølv til utenlandske bedrifter og det er kanskje ikke så rart da at enkelte velger å selger det man har her hjemme for å kunne få litt bedre livskvalitet i utland det i det minste er rimeligere å leve, selv om boligprisene øker til vers. Men husk at når du skal kjøpe noe så kjøp et sted du kan integreres…Billigere blir det også for da kommer man jo utenfor den dyre norske gettoen 😉
BMI er det vi regner ut for å vite om man er overvektig eller undervektig. Har man en BMI på over 30 da er man ikke lenger bare overvektig, men man har fedme og har du over 35 i BMI så har du alvorlig fedme.
Det er et økende problem at vi stadig blir mer og mer overvektige her i landet. Og det koster samfunnet masse penger… I 1975 hadde vi 7% overvektige i Norge og i 2016 hadde denne prosenten økt til 23%. Tall FHI presenterte i 2018 var at ca. 2400 nordmenn dør årlig av overvekt. Overvekt fører også til en del tilleggsdiagnoser.
Vi har ca. 120 000 mennesker i dette lille land som lider av overvekt av ymse grunner og som har fått hjelp til behandling via medisiner man har søkt om å få på blå resept. Dette har stort sett vært medisinene Mysimba (tabletter), Saxenda (daglige sprøyteinjeksjoner) og Oxempic (ukentlige sprøyteinjeksjoner) som opprinnelig brukes av diabetikere. Sistnevnte fikk mye oppmerksomhet da det kom frem i tabloidavisene i fjor at Hollywood stjerner som bl.a. Khloe Kardashian stod frem og sa de tok preparatet for å holde seg slanke. Det tok av over alt og i en periode var det så tomt for denne medisinen at de med diabetes ikke fikk tak i medisinen de var avhengig av. I Norge har det dessuten vært litt vanskeligere å få skrevet ut denne resepten med mindre man ikke har diabetes og det er kun med diabetes at man kan søke om å få denne på blå resept.
Gleden var derfor stor da en sensasjonell ny medisin med navn Wegovy var på vei inn i Norge. En medisin som har gitt gode resultater og som kan erstatte de noe mer risikofylte slankeoperasjonene som utføres. Tall fra 2018 viser at ca. 3000 nordmenn blir fedmeoperert pr. år. Medisinen som var ventet ut på markedet allerede i september 2022 lot drøye på seg og skuffelsen var enormt stor da det i januar 2023 ble gjort kjent med at den IKKE ble godkjent på blå resept da den ble kritisert for å være for dyr. Samtidig mistet alle som hadde fått Saxenda på blå resept muligheten til fornyelse og man må så langt betale selv for alle disse medisinene, foruten om Mysiba…enn så lenge. I verste fall vil dette koste nærmere 40 000,- i året og det er ingen hemmelighet at mange av de som er overvektige også er mennesker som har en lavere inntekt en normalen. Dette medfører at vi med overvekt fortsatt vil være sykelig overvektige.
Ja, da. Det er jo ikke sånn at hvem som helst skal få gratis medisiner for det noen vil kalle forfengelighet. Men veldig mange overvektige har prøvd alt og alle som er overvektige er ikke late, feite folk som propper i seg usunn mat og driter i helsa si. Mange har blitt ufrivillig overvektige pga annen sykdom og livsviktige medisiner som gir økt vekt. Og tro meg, flere av oss har ikke muligheten til å spise mindre da vi allerede spiser minimalt og alle har pga andre helse-utfordringer ikke mulighet til verken å jogge, sykle o.l…
Staten Norge må passe seg for å spare seg til fant. I en artikkel kom det frem at om alle de 120 000 som er å betegne for sykelig overvektige fikk den nye etterlengtede medisinen på blå resept så ville det koste samfunnet 4,6 milliarder. Ja, det er mye penger, MEN…og det er et stort MEN…For hadde man spandert disse pengene på disse 120 000 alvorlig overvektige så hadde det i det lange løp vært rimeligere enn det disse menneskene koster samfunnet ved å fortsette å være sykelig overvektige.
Jeg kan ta meg selv som et eksempel, som hadde et fall på jobben som utviklet seg videre til så mye mye mer og som endte i ufrivillig sykelig fedme. Nå er ikke jeg den som bruker mest medisin, eller som har behov for alle hjelpemidler som finnes, men det er bare positivt i det regnestykket jeg skal fremlegge nå da dette vil være det rimeligste alternativet for de med færrest ekstra sykdommer pga fedme.
For min del så er den største kostnaden staten har mine medisiner mot allergi, astma og kroppslige smerter som årlig koster ca. 6500,-. I tillegg kommer behandling og reiseutgifter på ca. 20000,-, Men den største kostnaden er muligens alle hjelpemidlene for å kunne bevege meg rundt, både i hjemmet og utenfor de 4 vegger på de dager som man orker å komme seg ut så man kan fokusere på økt livskvalitet. Hvis vi deler summen av hjelpemiddel på en 10-årsperiode så tilsvarer dette 16500,- pr år. Det tilsier en årlig kostnad kun for meg med alle disse kostnader som nevnt over på ca. 43000,- og da bruker jeg som sagt langt mindre medisiner og hjelpemidler enn mange andre. Ganger vi dette da med de 120 000 som også koster samfunnet penger UTEN slankemedisin så har vi en årlig utgift på neste 5,2 milliarder. Det er over 500 000 000,- MER enn hva det koster å få Wegovy…Og da har jeg heller ikke regnet med alle utgiftene som går til tapt arbeidsinntekt og skatteinntekter som staten ikke får inn da veldig mange av disse overvektige har havnet på uføretrygd og dermed også koster mye i utbetalte uføretrygder… Minste uføresats enten man er samboer eller enslig er på pluss minus 300 000,- pr år og om alle disse 120000 menneskene går på minstesats (noe de ikke gjør, men igjen så er nok ikke alle på en 100% uføre) så er dette en årlig utgift på 36 milliarder!! Da har jeg har heller ikke regnet med alle utgifter for operasjoner og behandlinger for tilleggssykdommer som fedme påfører veldig mange mennesker, så sum av samarium ville staten ha tjent på å få denne medisinen på blå resept snarest.
Når man blir så overvektig at man ikke kan tørke seg i r@va når man har vært på do, om man i det hele tatt klarer å karre seg opp å på do da forsvinner livskvaliteten og livsgleden og man har ikke lenger lyst til å leve. Og det er ikke ille bare for de som lider av overvekt, men de rundt en, være seg det er nære familie eller venner de syns også det er trist når de som virkelig trenger hjelp ikke får det i et så rikt land som Norge. Et land som bl.a. har råd til å gi 15 milliarder i klimakvoter, 14 milliarder i krigsstøtte, de brukte 5 milliarder på hjemme-tester for Covid-19 og regjeringen foreslo et bistandsbudsjett på 41 milliarder (hvor halvparten havner i lommene på mellommenn og korrupte mennesker). Ja, da kan man kanskje forstå at man IKKE har råd til 4,6 milliarder for å kunne spare inn x-antall flere ganger kroner i en slik innvestering. Forstå det den som kan.
Med det ønsker jeg dere alle en riktig god helg og legger med et par TikTok videoer for å vise at man opp i det hele kan overleve med en god dose selvironi…
Som stolt medarbeider i flybransjen gjennom 25 år er jeg utrolig glad for at sikkerhet er det som settes høyest når man skal ut å fly. Deretter kommer punktlighet før service fordi det er faktisk viktigere at kunden kommer på tid eller rekker sin connection-flight enn å få servert en kald pils på “morrakvisten”, eller når du måtte ut å reise, selv om noen sikkert mener at det er det viktigste på hele reisen…Alt til sin tid sier jeg da og sikkerhet skal ALLTID komme først.
Ingenting er mer irriterende enn når medpassasjerene gir fullstendig f@en i viktig info som blir gitt over høyttaleren i flyet, være seg det er nødprosedyrene eller info fra kapteinen av ymse slag. Spesielt er det viktig at folk klapper igjen nebbet ved siste eksempel da det ofte er vanskelig å høre hva som sies. Ofte fordi mikrofonen ikke er av ypperste kvalitet og fordi de fleste piloter har en litt sexy og sensuell stemme som går litt på autopilot i tillegg til at mikrofonen nesten sitter inne i gapet på dem. Det hele høres derfor mer ut som en reprise av “Nattønsket” i en tåkelur.
Og selv om man har hørt/sett nødprosedyrene “snørr og førti” ganger tidligere så er det godt med en oppfriskning. De som sitter ved siden av deg har kanskje aldri flydd og trenger den informasjonen. Kanskje har de som sitter i sete ved din side også flyskrekk og da er nettopp nødprosedyrene veldig viktige for dem og de trenger den informasjonen for å føle seg litt tryggere om bord i et fly. Noe kan man selv også ha glemt i farten og noe kan være annerledes fra tidligere flytyper man har reist med. Kanskje ditt opprinnelige fly er kansellert og det er satt inn et fly du aldri har reist med før.
Takk og lov for at sikkerheten om bord er det viktigste for jeg vil tro at alle passasjerene ønsker å komme helskinnet frem til sin destinasjon, ikke bare pilotene og dets crew. Så neste gang du skal ut å reise så ti stille, sørg for å ta av deg høretelefonene, det er ikke godt nok å bare sette musikken på pause, se opp fra mobilskjermen o.l. og følg nøye med på det besetningen om bord informerer deg om. Og du, sett den jævla mobiltelefonen din på flymodus eller slå den av om de cabin ansatte sier at det er det du skal gjøre. På den måten kan vi alle få en behageligere flytur. Hvis uhellet skulle være ute så er det ingen som har tid til å informere deg om det du allerede skulle ha tatt til deg av informasjon FØR take-off. Og du kan ende med å bli den store katastrofen mellom liv og død om du ikke skjerper deg når du skal ut å fly. Ta sikkerheten på alvor og kom i god tid før avgang. Vi ønsker nemlig heller ingen forsinkelser som fort oppstår fordi man må ta ut bagasjen til h*n som alltid tror at flyet står å venter på en som om det skulle være lokaltoget til Drammen man skal ta når man skal ut å reise med fly. Bagasjen tas også ut nettopp p.g.a din og min sikkerhet.
Med det så sier jeg ready for take off og god tur.
Etter nesten 3 år skulle vi (jeg og min datter) ENDELIG få den ferien vi så sårt trengte….Nesten… Mitt forrige blogginnlegg handlet jo om hvordan ferien gikk til helvete….igjen…men så tenkte jeg: “ikke faen heller…”
Planen var at vi skulle reise ned til Gran Canaria den 27/6-6/7, men så ble flyet kansellert. Vi hadde sikret oss nye plasser den 2/7, men skjønte fort at den avgangen også ville ryke om det blei en streik så den gamle reiselederen i meg våknet til live så vi kastet oss rundt og klarte å få plass til Alicante dagen før den nye turen som hang i en tynn tråd skulle gå. Det kostet oss 3000,- mer og en mye lengre reiserute i tid, men vi var positive og tenkte at da kom vi i alle fall ned dagen før fly #2 ble kansellert….og vi hadde tross alt ikke hatt noen ferie på 3 år og vi trengte det.
Med tanke på eventuell flyplasskaos reiste vi opp kvelden i forvei for å sjekke inn, levere bagasje og komme oss inn på riktig side av sikkerhetskontrollen. Der var vi nemlig blitt tipset om at vi kunne slappe av i “Relax Zone” og fikk jaggu de 2 siste solseng-lignende avslappingssenger/stoler som vi slang oss ned på for å sove til flyet skulle gå neste morgen. Lite visste vel vi at de dreiv med ombygging i etasjen under så noe “Relax Zone” ble det absolutt ikke, men vi slapp i alle fall alt styret før avgang og vi rakk flyet med god margin, men trøtt som en strømpe begge 2. (se TikTok video etter neste avsnitt hvordan trøtt som en strømpe ser ut i tryne på noen som er nettopp det og vår rute som endte å bli slik: OSL-ALC-LPA-CPH-OSL)
I Alicante måtte vi slå i hjel 6,5 time før det spanske flyselskapet Vueling skulle ta oss videre til Las Palmas. Heldigvis bor min gode venn Lazz i Benidorm, så han troppet opp å hentet meg og datteren min på flyplassen, tok oss med på en liten sightseeing så vi kunne få ta de berømte bildene med utsikten over hele Benidorm for deretter å ta en lunsj å snakke litt business før han kjørte oss tilbake til flyplassen. Så alt i alt ble det en givende omvei da vi ikke ønsket å fokusere på problemene, men løsningene…
På Vueling-flyet var det obligatorisk med maske, til tross for at folk på flyplassen stod/satt tettere sammen med fremmede ved gaten FØR ombordstigning hvor det IKKE var behov for noen maske. Valgte man der i mot å kjøpe noe å spise og/eller drikke så kunne man jo ta av masken å hale ut tiden med måltidet i det vide og det breie. Rett før landing havnet vi i turbulens og da det blei en innsvinging før “touchdown” trodde vi nesten vår siste time var kommet og at det kanskje ikke var meningen at vi skulle ha ferie allikevel og burde tatt tegnende da det var fare for streik, men endelig nede og taxing inn mot gaten så fikk man en dejavu fra 70-talls charteren jeg vokste opp med på Sydenturer til nettopp Gran Canaria sammen med mine foreldre. Da var det nemlig vanlig med klapping akkurat slik vi opplevde etter denne fenomenale insatsen av pilot og co-pilot og jeg begynte neste å synge på den norske versjonen av “Viva España” som er “Vi var i Spanja’…Olè”…Jeg var så glad for endelig å være tilbake, helskinnet til og med, at jeg nesten begynte å gråte av glede…
Vi ble hentet på flyplassen av vår gode venn Kevin og var i leiligheten rundt kl. 20 lokal tid hvor Toni stod klar med nøklene våre. Jeg spurte min datter om hun var sliten og kanskje ville legge seg eller om vi skulle ta en tur på by’n, for det var jo tross alt fredag. Det ble by’n og da gikk selvsagt turen til “Turbo” på Kasbah-senteret som har vært min stambar i over 30 år og hvem traff vi ikke der om ikke våre gode venner Muguel og Linn i fra Sverige. OMG… Det var 5 år siden vi sås sist og de hadde nettopp kommet ned på ferie bare 2 dager tidligere så gjensynsgleden var til å ta og føle på. Ingen tvil om at vi kom til å “henge” sammen de neste dagene… Allerede dagen etter avtalte vi å møtes på Turbo igjen og da ble både Kevin og dama hans, Tatjana, og Astrid fra Las Palmas med oss ut. Astrid kom forresten å ble hos oss en uke så det var jo koselig.
Vi bestemte oss for å droppe karnevalskavalkaden i Las Palmas som var planen den lørdagen, da den beste er den i syd og de i år hadde byttet om på rekkefølgen…dessverre. Det ble shopping på favorittsenteret vårt, “Mirador”, rett før hovedstaden i stede, før ny runde på Turbo og deretter Karaoke til de små morgentimer.
På søndag ble jeg og Astrid hjemme å rydde og vaske hele terrassen, mens min datter dro på stranda med noen venner. Vi hadde jo begge pådratt oss litt hoste og sår hals etter flyturen og frisk bris på full guffe i bilen på våre kjøreturer og denne søndagen ble min datter dratt under vann av understrømninger og dagen etter våknet hun med vondt i øret når vi skulle til Las Palmas for å gjøre noen ærender som hadde latt vente på seg i 2 år. Etter å ha blitt litt bedre for så bare å bli verre, på det andre øret dagen der på, så ble det en tur til “Clinica Rocas” dagen derpå igjen…og dette er en påminnelse om at ALLE må sikre seg en reiseforsikring når man reiser på ferie. Som gammel reiseleder har man sett hva det kan koste de reisende om man ikke har dette.
Vel, det var ørebetennelse på begge øra så da blei det en hestekur av en antibiotika-kur i 6 dager for så å sjekke om man var “fit for flight” hjem. Vel, hvilken flight hjem? For så langt var alle fly med SAS kansellert. Det var kanskje da man håpet på at man ikke hadde blitt frisk for da ville det blitt forsikringsselskapets jobb å finne fly hjem til oss under streiken, for så langt var det vel bare vi som ikke hadde bekymret oss bemerkelsesverdig for hvordan og når vi skulle komme oss hjem, mens hele Scandinavia og i verden rundt ellers satt det streikestrandede turister som ikke kom seg verken til eller fra…Og kanskje aller verst det å ikke komme seg hjem og kanskje heller ikke ha muligheten til et sted å bo under tiden man ventet på hva som ville skje med SAS. Vil flyene gå? Hvilke fly vil gå? Eller går selskapet konkurs? Og siden vi samme dag visste at vårt fly også var blitt kansellert, som alle andre den uken, så var det nå på tide å begynne å se etter alternativer hjem. Altså, vi var jo heldige som hadde tak over hodet, sol, varme og badebasseng. Det hadde jo vært verre om vi hadde vært strandet på Svalbard liksom…
Vi brukte de kommende dager på å ha den ferie som vi mistet siden datteren min ble sengeliggende i 5 dager og orket ikke helt å forholde oss til hvordan eller om vi skulle komme oss hjem eller ei denne uken heller. Mens vi bare skøyv problemet foran oss å tenkte at vi tar det til helgen så gjorde vi skikkelig ferie-ting. Ikke bare sol og bad, men enda mer shopping, bilturer, ut å spiste gode middager med tilbehørende drikke. Her er bare noe av alt det gode vi spiste og drakk da vi endelig kunne nyte ferien igjen:
Vi rakk også en tur opp til El “Mundo Aborigen”, bare et kvarters kjøretur fra Playa del Inglès og opp Fataga-dalen. De har for øvrig fått nye eiere siden jeg var der sist for ca. 7 år siden. Inngangsbilletten på 8 euro pr. pers var overkommelig og inkluderte en kaffe, te eller vann. Hele turen rundt parken til fots i nærmere 40 grader tok nok nærmere 45 min og det er ikke for de som er dårlige til beins, men det er interessant med en rekonstruering av hvordan urbefolkningen levde på øya tilbake i tid. Her har dere et lite innblikk av noe av det man finner i parken:
Helgen kom og nesten gikk og jeg var altså nå nødt til å tenke på refrenget. Altså returen. Når jeg etter nesten 2 uker nå gikk inn på nettet for første gang under ferien fikk jeg nærmest sjokk. Alt dreide seg om SAS, men ingenting om flyene ville gå eller ei og evt. hvilke av flyene som ville gå… Som gammel SAS ansatt i nesten 25 år så er det jo klart at jeg er glad i flyselskapet SAS og det er ingen hemmelighet at SAS har slitt økonomisk i mange år, men jeg blei regelrettet rystet over hvordan den nye SAS-sjefen prøvde å legge skylda over på pilotene. I ettertid vet vi nå at SAS-sjefens standhaftige vilje (eller uvilje ut fra øyet som ser) har kostet selskapet 2 milliarder kroner bare i kanselleringer og hvis et selskap sliter økonomisk så kan man jo spørre seg hvordan en sjef med en årslønn på 12,5 millioner kan tillate noe slik. Pilotene tok faktisk en kamp som kunne fått store konsekvenser for de øvrige arbeidsplasser i landet vårt om de hadde gitt etter for da hadde det vært fritt frem for alle arbeidsgivere å sparke sine ansatte og bytte de ut med billig, utenlandsk arbeidskraft (som allerede er en kjent sak at allerede eksisterer på visse arbeidsplasser) Det er noe å tenke på for de som “sutret” aller høyest av de arbeidstakere rundt om som var eller skulle på ferie når streiken inntraff….
Ja, det er en bedriten situasjon å være i og mange trengte denne etterlengtede ferien som endelig stod for døren, og veldig mange vil lide økonomisk i lang tid i etterkant av sommerens ferie, men det er så lite man får gjort annet enn å prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. Spesielt ille var det nok å se etter andre alternativer å ikke vite om man skulle bestille nye billetter eller håpe streiken gikk over, mens alternativene fortsatt hadde en overkommelig pris, selv om man egentlig ikke hadde råd til det, inkludert oss selv. Man merket fort at jo lengre man ventet på om hvorvidt SAS-flyet gikk eller ei, jo dyrere blei billettene om man i det hele tak i noen billett til slutt. Og det drøyde og det drøyde og det er frustrerende med ingen info i det hele tatt enn noe som kunne ha bidratt til at flere folk hadde sluppet å blitt så misfornøyde når alt av alternativer var utsolgt og alt ville koste nærmere en formue for enkelte familier.
Selv var vi nå på andre uka over tiden av ferien vår. Legetimer vi hadde hjemme gikk til helvete, men heldigvis har vi en flott lege som skulle klare å klemme oss inn hvis vi skulle klare å komme oss hjem den uka på ukas siste dag før han selv tok ferie, og jeg ville nødig gå glipp av Ramstein konserten på Bjerke den kommende søndagen så vi måtte ta et valg der og da. Skulle vi satse på at det løste seg for SAS og at vi skulle komme oss hjem den onsdagen siden mandagsflyet også ble kansellert bare noen timer før avgang fra Oslo eller skulle vi nå bare svi av 4500,- til å kjøpe de 2 plassene som dukket opp på Spies sitt charterfly hjem til København og humpe oss videre hjem til Oslo på en buss i 8 timer på natta eller morgenen etter? Vel, det blei det siste og selv om det var litt bitter-sweet da at streiken ble avblåst dagen etter og vi ikke gikk for en ombooking på SAS rett hjem, men via Køben så fikk vi i det minste siste fly der i fra og til Oslo. Så etter masse bagasjekaos på Gardermoen som prikken over i’n som en avslutning på ferie som gikk fra 1-3 uker på rekordfart så var vi hjemme med siste flytog kl. 02.00 og med bagasjen fylt av gode ferieminner både psykisk og fysisk… Så da passer det å avslutte denne bloggen med en liten videosnutt fra det vi opplevde videre på ferien etter at datteren min ble frisk igjen og vi ventet med å pakket ut av kofferten hjemme til et par dager seinere 😉
Og jeg må også få påpeke til slutt at jeg håper ALLE velger å reise med SAS i fremtiden fordi vi trenger et selskap som SAS også, ikke enda et Ryanair-lignende selskap. Vår reise startet med SAS til Alicante og avsluttet med SAS fra København og hjem og ga os nye opplevelser som vi ikke hadde fått om streiken ikke ble et faktum…. Som sagt tidligere…Det er bedre å fokusere på løsninger enn på problemene og som ei annen venninnde av meg alltid sier når vi er på tur; “Det ordner seg for snille jenter” 😉
..Når din aller beste venn blir gammel og syk.. LUZBEL.
30.10.06 kom du til verden og det var ingen selvfølge at du skulle havne hos oss. Alt skjedde da min eldste sønn var 4 år og med nød og neppe hadde overlevd en alvorlig kreftdiagnose. Nå var han endelig kommet hjem fra et sykehus-liv hvor han hadde tilbragt halve livet, men det var mange forhåndsregler man måtte ta når man først kom hjem. Infeksjoner og barnesykdommer man måtte unngå så livet ble ganske isolert.
Han hadde jo en liten søster på 2 år også nå, men det ble ikke helt det samme da min sønn vokste seg både smart og mer voksen for sin alder under tiden på Rikshospitalet. Ei lita jenta som vi nå endelig skulle få lære å kjenne etter at hennes første 2 år ble satt på vent fordi alt dreide seg om hvorvidt eldstemann ville overleve eller ei og som gikk under navnet babyen og førte til at vi trengte en leken bestevenn inn i vårt liv. Og det var der du kom inn kjære, snille og verdens vakreste Luzbel. Selv folk som ikke likte katter elsket deg og din enormt flotte personlighet. Noe sier jo at man former både barn og dyr slik man selv ønsker dem så det tar jeg på min kappe 😉
Jeg så en annonse i avisen om noen som ga bort kattunger ikke langt fra der vi bodde og jeg dro for å se på dem hvor jeg falt pladask for dette lille nurket. Flaks eieren var såpass årvåken som de var for de forrige som var å tittet på disse kattungene var på jakt etter slangemat… Etter ca. 3 måneder ble du endelig en del av familien vår. Du var med oss på ferie til Træna, langt ut i havgapet på Helgelandskysten og for en bil tur. Der jeg var bekymret for at ungene skulle bli bilsyke så var det du Luzbel som kastet opp, ikke unga…og det bare en times tid fra vi startet ferden mot nord så dette skulle bli en lang kjøretur skjønte vi raskt. Men etter første oppkast og noen små stans for å lette litt på pungen, noen og enhver, så gikk resten av bilturen og båtturen over all forventning.
Du fikk en søster et par år etter da jeg jobbet skift og for at du skulle få en leke-kammerat mens min eldste sønn startet på skolen . Det ble Dixie og tro det eller ei, men dere har samme mor…kanskje til og med far, men det får vi aldri vite. Du ble “surugatormor” for Dixie der hun leitet etter puppen hos sin eldre bror og noe fant hun i alle fall for daglig ble det en greie mellom dere til Dixie 6 år seinere dessverre døde på operasjonsbordet etter å ha svelget en plastikkleke og hun ble begravd i hagen til min venninne, hvor planen var at alle dere katter både vi og hun hadde skulle gravlegges…Men så flyttet hun så da ble det bestemt at du skulle i alle fall kremeres og stå på hylla vår, selv om jeg aller helst ville ha stoppet deg ut. Du var og ble min vakre prins… Selv min ex-mann brukte å si at jeg var mer glad i den katten enn han…og det var vel det eneste han hadde rett i… hehehe….og kanskje en grunn til at han er en EX 😉
Luzbel & Dixie
Du har også vært med oss til Gran Canaria ved 2 anledninger, da vi overvintret der 2 ganger. Du var så flink som “Pet in Cabin” og jeg kunne aldri tenke meg å sende deg som cargo. Du er og har alltid vært en av familien og man sender ikke familiemedlemmene i et kaldt mørkt rom når man skal på tur. Du koste deg også masse på Gran Canaria hvor du kunne boltre deg over 2 etasjer og en stor terrasse. Noen ganger prøvde du deg på noen turer utenfor, men de store stygge “gatos’ene” (katter på spansk) var alt for skremmende så du snudde og kom fort tilbake.
Når du flytter inn i det spanske ķvartalet og sjefen i gata kommer å spør om du vil være med ut og mamma sier “NEI” fordi man ikke kan stole på de rakker’ne der… #cattalk#grancanaria#luzbel#cayzuzzz
Sånn var du når vi prøvde å ta deg med ut hjemme også. Sommer som vinter. Du likte best å være trygt inne og se på fuglene utenfor vinduet og sitte i blomsterkassa på yttersiden av balkongen i 3dje etasje. Du er den eneste katten jeg stoler 100% på til å få være på balkongen aleine.
Luzbel
Etter hvert tenkte jeg at du trengte en ny kompis, selv om jeg lovet meg selv at jeg ALDRI skulle ha dyr igjen etter Dixie da det er så vondt å miste dem. Shaytan som er halvt Bengal og halvt hund…ja, det virker i alle fall sånn…Han kom inn i livet vårt for snart 4 år siden. Han ble nok litt i det villeste laget for deg så for å ta fokuset bort fra deg fikk vi trikoloren Shira året etter. Hun var kun 2 uker da hun kom for moren ville ikke ha henne. Det har gått ganske greit, med de to tullingene som herjer fritt rundt med hverandre og har blitt kjærester og du som er mammas lille gulle-klump og fotfølger meg over alt….
ShaytanShira
Nå nærmer du deg 16 år og allerede for 8 år siden fikk du en bi-lyd på hjerte å ble spådd et kort liv, men her er du ennå. Du har dessverre nå også fått påbegynnende nyresvikt. Du gikk fra å veie 9 kilo til drøyt 2…og med Shaytan som irriterer deg og dere havner i slåsskamp inn i mellom og så blei du bitt i halerota og fikk infeksjon i tillegg….Jeg tok ikke sjansen i å legge deg i narkose og du var så flink da jeg holdt deg og veterinæren skviset ut all betennelsen. Du malte ikke akkurat da, men er kjent der for katten som til og med maler når han får vaksinene sine…
Du har di siste åra kastet opp en del og du har gjort fra det utenfor kassa, men det siste kan jeg forstå til tider da du ikke en gang får sitte i fred på potta for de andre “busunga” våre… Men i det siste har du også vært mye irritert på dem…Du freser og knurrer konstant når du ser de andre og selv om det ikke virker som du har det vondt så er jo katter flinke til å skjule smerter. Det kan jo ikke være godt å gå rundt å være konstant irritert på dem som en sur, gretten, gammel gubbe. Også er det jo det tomme blikket ditt når du ligger å slapper av… Og nå mer og mer vil du være hele dagen på balkongen vekk fra både Shaytan og Shira.
Men igjen…Hver gang vi snakker om temaet avlivning virker det som du forstår og viser en annen side. Du, spiser, drikker og er kosete. Etter at vi byttet fôr så har du til og med gått opp litt, men veterinæren mener allikevel at du er en gammel kar nå og du vil ikke bli bedre så det gjenstår om vi skal la deg få 6-18 måneder hvor det gradvis går nedover med deg, hvor vi ikke veit hvor vondt du egentlig har det…eller ikke….eller om vi skal huske deg som den fine friske katten du var i nesten 16 år og la deg slippe å bli så dårlig at du ikke har noe verdig liv…Her vil vi ikke være egoistiske, men kun tenke på deg og ditt beste.
Luzbel, Dixie, Shaytan & Shira.
Vel, flyet vårt til Gran Canaria ble kansellert på mandag og siden streiken ble utsatt så kan vi dra på lørdag…Så vi tenkte egentlig å få alt overstått før vi dro, men en god tlf. samtale med ei venninne som nettopp mistet sin katt og kjenner Luzbel alias Luza sa at om min ex kan ha han mens vi er borte og det ser ut som han trives på balkongen vekk fra de andre så får han blitt observert i om hvordan det å være vekk fra de andre. Kan kan det være positivt for deg, eller om det fortsatt viser seg at du virker syk så får vi heller ta en ny vurdering når vi kommer hjem etter en ny sjekk hos en helt annen veterinær som en “secon opinion”… I det minste får jo også “pappa” tid til å ta farvel med deg. Luzbel skulle jo liksom leve til han var minst 30, men man kan ikke være egoistisk og må gjøre det som er best for katten. Nå får han i alle fall 2 uker til så tar vi det der i fra… Vi trenger også å vite at han har det bra mens vi er borte og jeg kjenner at jeg må få fri fra gråt og sorg over den flotte katten som vil bli så høyt savnet for det er sorg og gråt som har opptatt den siste uka…og jeg kjenner det tærer på. Det vanskelige valget må tas…før eller seinere. Helst det siste….og i alle fall slapp vi å ta det akkurat nå.
Hva tenker du på? spør Facebook i dag. Jo, i dag tenker jeg at det er så jævla typisk at akkurat når vi har muligheten til å ta en liten ferietur til varmere strøk for å bl.a. få fylt på med D vitaminer og få litt pause inn i mellom alle legetimer, BUP, sykehusbehandlinger og lignende, ja…, da blir flyet vårt til Gran Canaria kansellert og det var DEN etterlengta ferien etter snart 3 år…
Da ligger man her i sofaen da og verker i kropp og sjel og bare venter på tordenbrak og ser regnet sildre ned utenfor i klamt og jævla klima…
God sommerferie til alle dere som ikke er rammet av streiken eller til dere som har feriehus og hytter her til lands. Dere veit ikke hvor godt dere har det akkurat nå…
Ellers går mine dypeste medfølelser i dag og dagene fremover til alle som rammes av den forbaskede streiken som kommer like lite beleilig hver gang… Mange hadde trengt en ferietur nå, mange mister en del penger også da forsikringer ikke dekker streiker så det vanlige folk som har spinket og spart til sin ferie nå og endelig skulle høste litt frukter med ny regjering da det nå var “vanlige folks tur”, de må i tillegg til å ha mistet masse penger pga streiken bli hjemme å heller betale de dyre strøm-, drivstoff- og mat regningene sine samt å spise Fjordland til nedsattpris pga kort holdbarhetsdato i stede for å nyte en god og rimelig middag på en restaurant på strandpromenaden i solnedgang, borte fra alle bekymringer som bl.a. sykdom og økte regninger mm…
Jeg gikk en tur i skogen og hørte skogens ro… Nei det gjorde jeg selvfølgelig ikke for jeg er ikke noe særlig glad i skogen… Ikke fordi jeg ikke syns skogen er både vakker og fredfull, men mye pga. allergien min som gjør at det ikke er noe deilig å puste inn den friske bjørkepollen. Ikke er det gøy å være den eneste som blir spist opp av mygg heller for uansett om jeg skulle gått i skogen aleine eller med noen andre så er det meg myggen velger. Det er ikke mye jeg hater, men jeg hater myggen.
Pga utprøvinger av diverse medisiner så har det også medført noen ekstra kilo. HEEEYYY…hvem faen er det jeg prøver å lure? Det er ikke bare noen ekstra kilo, men kanskje ett halvt hundre for å være mer presis. Nesten dobbelt så mye som en i sin «beste» alder burde være… Så var det den såkalte kroniske bronkitten man var født med som viste seg å være Astma hele veien…De ekstra kiloene gjør ikke akkurat den noe bedre så det å spasere i skogen er ikke noe for meg. Som nevnt tidligere er skogen vakker den selv om den også kan være skummel, men å oppleve skogen passer meg best på film, enten det er drama, romantikk, komedie eller til og med en halvdårlig skrekkfilm. Jeg elsker skrekkfilmer, men skrekkfilmer er ikke det det en gang var så over til den der stien…
Det er livets sti jeg tenker på. Noen har tatt følge med meg hele veien, mens noen har kommet og noen har gått og noen har også kommet tilbake. Hver og en av dere har gitt meg noe av glede, sorg, sinne og frustrasjon, men aller mest glede ❤
Det er takket være dere alle, på godt og vondt, som har formet meg til den jeg er. Den sterke, den svake, den glade, den triste og ikke minst den som kjemper. Kjemper for meg og mine, men også for deg og dine der det lar seg gjøre. Jeg har satt pris på og setter fortsatt pris på dere alle…levende som døde. Noen kanskje mer enn andre.
Vi kan ikke være enige hele tiden for det er ikke engang sunt, men det styrker ofte et godt vennskap at man kan ta en diskusjon i ny og ne og deretter legge diskusjonen bak oss og fokusere på noe helt annet til evt. neste diskusjon dukker opp. En diskusjon viser bare at man engasjerer seg.
Jeg har alltid vært ei som har ønsket og si mest mulig på kortest mulig tid, til både glede, frustrasjon og kanskje til og med til en pest og plage for enkelte. Før var jeg høyt og lavt og gjerne flere steder samtidig, det har helsa satt en stopper for og jeg orker ikke lenger være med på alt selv om lysta er der, men det betyr ikke at jeg bryr meg noe mindre om dere av den grunn, kanskje snarere tvert om.
Arbeidsmessig har jeg stått på siden jeg var 13 år og til tider har jeg hatt doble jobber. Ingenting var bedre enn da akkurat de lønningene dukket opp, men jeg var ikke særlig flink til å spare penger og brukte de opp på både meg selv og mine venner som ikke hadde noe arbeid. Jeg ble kanskje ikke rik på penger på den måten, men jeg ble rik på minner og jeg hadde garantert gjort det samme igjen fremfor og spinket og spart. Materielle saker har aldri vært min greie, men opplevelser der i mot har gitt meg masse glede og erfaringer. Mange ganger tenker jeg at jeg har opplevd mer på et halvt liv enn andre mennesker hadde opplevd på 3 liv. Jeg kan heller ikke huske at jeg var syk fra jobben annet enn kanskje en tannlege eller legetime i ny og ned. I alle fall frem til jeg begynte å bli dårlig for noen år siden. Selv da nektet jeg å innse at helsa begynte å skrante og presset meg på jobb. I ettertid skjønner jeg at jeg gjorde meg selv en bjørnetjeneste.
Jeg har i alle fall jobbet såpass mye, selv i en mindre stilling enn 100 %, og klart å skape meg et middels bra hjem. En leilighet i en gammel blokk, men med all utbygging i byen så har min balkong fortsatt masse sol frem til solnedgang og det betyr ganske masse for meg. Litt tilbaketrukket fra sentrum dog, men kort nok vei til at man raskt kan komme seg både «hit og dit».
Det var et stort pluss da man orket å dra både «hit og dit», det orker man ikke lenger. Mange syns nok jeg har et overfylt hjem med masse rot og skrot og unødvendige ting, men igjen så er dette minner som dere alle har bragt inn i livet mitt. Være seg 100 ulike lysestaker, bilder jeg ikke har plass til på veggen, duker, pyntegjenstander mm som jeg kanskje aldri har brukt fordi jeg ikke har plass, men fordi dem betyr noe for meg. Men uansett hvor rotete andre må synes mitt hjem så er så er det et hjem. Mitt hjem. Det er ikke alle som har vært like heldige å skaffe seg et.
Jeg har alltid vært sosial og det å dra på besøk eller ha besøk har alltid vært et “must” i mitt liv for å føle meg levende. Døra hos oss har alltid stått åpen. Nå orker jeg ikke å ha så mye besøk lenger, i alle fall ikke sånt besøk som skjer på sparket. Jeg er nødt å forberede meg både fysisk og mentalt, men de ganger jeg klarer å ha besøk så lever jeg lenge på det. Takk til dere som kommer når man ber en på en planlagt besøksdag. Og dra på besøk er noe jeg gjerne ønsker for da kan jeg dra hjem når jeg føler for det, men nå for tiden er jeg som regel sliten allerede før jeg kommer meg ut døra hjemme så et stort BEKLAGER til dere jeg ikke har besøkt på lenge. Det står IKKE på lysta så vær så snill å fortsette å be meg for plutselig kan det være en dag jeg føler meg mer opplagt og klarer å ta nettopp den tur til deg…enda bedre med litt planlegging, selv om det allikevel kan skjære seg på tampen.
Når man ikke har mistet armer eller bein, syn eller hørsel eller alle 4 på en gang, men kun har skjulte sykdommer så møter man ofte liten forståelse. Jeg forstår det veldig godt for jeg var selv en av de som ikke skjønte hvor syk min mor var før jeg selv ble syk og det er vondt og ikke kunne si til mamma i dag at jeg forstår. Hun døde nemlig før jeg fikk den muligheten. Det er ikke bare å ta seg i nakkeskinnet, gå seg en tur eller sykle seg frisk. De med skjulte sykdommer har ofte ikke bare en, men flere og husk at ingen, eller veldig få av dere ser en på de dager man ikke kommer seg opp av senga eller opp av sofaen/lenestolen. Dere ser oss ikke når vi krabber på dass, eller pisser oss ut før vi kommer oss dit. Dere ser oss den ene gangen i ny og ned når man har både ladet og mannet seg opp ved å nedprioritere både støvsuging og matlaging i 14 dager for å kunne komme seg ut om en liten stund med venner som betyr noe for en og som man håper at man betyr noe tilbake for også. Noen ganger blir man med fra start og drar hjem tidligere eller lader litt ekstra opp og blir med på slutten. Om man klarer å karre seg på en konsert eller en festival et par tre ganger i året så er det ikke mye av banda man får sett for det meste av tiden befinner man seg i nærheten av et sted man kan sette seg ned eller gå og legge seg. Så å få slengt i trynet av folk man ikke har sett på flere år og som setter spørsmålstegn på hvor sjuk man egentlig er har jeg egentlig bare en ting å si; SKAM DERE! Selv om folk sliter med kroniske eller psykiske lidelser/ sykdommer, være seg Bipolar, ME, Fibromyalgi mm som man ikke ser, så betyr ikke det at man må sette seg ned å dø fordi man for all del ikke må gå ut på en bra dag. En ting er at man kjemper mot sykdommen en annen ting er å kjempe mot fordommer. Og husk at det som passer for noen passer ikke for andre da det er mange grader av diverse sykdommer/lidelser.
Etter at jeg var på Rehab for ME så var noe av det første vi lærte oss at dette kunne være lidelser som tok tid og enkelte ville aldri bli friske og det beste var om vi lærte oss kunsten i å gi F. Lære og si «NEI». Lettere sagt enn gjort, men jeg kjenner at oppholdet i det minste lærte meg å begynne å tenke mer på meg selv med tanke på hva jeg orker og ikke orker. Og det er ganske vanskelig når man er et «JA» menneske.
Nettopp fordi jeg ikke orker så mye fysisk så har jeg begynt å skrive ned en del, men også fordi jeg merker at korttidsminnet er som hos en gullfisk. «Mon tro om jeg har vært her før, eller hvem er du» er spørsmål som dukker opp når jeg ser meg selv i speilet. Spør meg der i mot hva jeg gjorde for 30-40 år siden og jeg kan skrive et referat. Av den grunn har jeg også bestemt meg for at på gode dager vil jeg notere meg ting som jeg etter hvert vil dele på godt og vondt for å få det litt ut av systemet og derfor har jeg altså begynt å blogge litt igjen etter at den forrige bloggleverandøren la ned sin bloggside. Her kan man bli kjent med meg, kanskje for første gang eller rett og slett på nytt igjen. For husk at jeg er den jeg er pga. dere, noe redusert pga av disse kroniske sykdommer som popper opp som ugress på en varm sommerdag og er dere nysgjerrig eller interessert i det jeg har å fortelle og deler med meg så er dere velkommen til lese og er dere ikke det så er det også helt greit, da er det bare å skrolle forbi de innleggene jeg deler på min vegg. Bloggingen blir nemlig min terapi fremover og jeg er ikke redd for å by på meg selv, på godt og vondt…Kanskje byr jeg litt på dere også og i beste fall kjenner noen seg igjen i mine historier og kan være til både glede og hjelp for andre som sliter når de vet at de ikke er aleine om det 🙂
Med det ønsker jeg dere alle en riktig fin dag videre…
Hva jeg tenker på? Jo, i dag tenker jeg på mange ting… Først og fremst tenker jeg på at vi lever i 2022 og at folk bør få lov til å være seg selv og det bør være en selvfølge at vi kan ha fred i verden og leve sammen i harmoni.
Om man er heterofil, homofil, lesbisk, transseksuell e.l…. Om man er kortvokst, tykk, tynn, eller andre ting man føler er som en skavanken eller kanskje man har en eller annen form for funksjonsnedsettelse… Om man er svart, brun, hvit eller hvilken som helst farge som man assosierer seg selv med.. Om man er veganer, vegetarianer, kjøtteter eller noe annet, men kanskje helst ikke kannibal… Vel, so what?? Vi er alle like mye verdt.
Hvorfor skal folk bry seg med eller mobbe andre fordi man i noens øyne er annerledes? Spesielt når man ikke påfører andre noen skade ved å være seg selv eller ha sin egen stil…
Størst av alt er kjærligheten sies det, men hvor er kjærligheten? Spesielt nestekjærlighet? Og hvorfor har vi krig? Burde ikke det være et fremmedord i 2022 og noe statsoverhoder og ledere i land burde klare å løse rundt det ovale bordet?
Hvorfor har man stormannsgale psykopater til ledere? Eller løgnere som svikter sitt folk valg etter valg, der man fortsatt har lov å ha valg da, for selv det er ingen selvfølgelighet enkelte steder i verden. Og hvorfor er det noen steder man ikke ønsker at innbyggerne skal velge frem en leder som ønsker folkets beste, men tviholder på egen “trone”? Hva får noe ledere til å tro at de kan gjøre hva F@#$ de vil?
Siden krigen i Ukraina ligger vårt land nærmest av de kriger jeg selv har hørt om i min tid så tar jeg den som et eksempel. Putin har regjert siden 1999. Det er 23 år og alt for lenge å gi makt til en og samme person som endrer loven etter hvilken retning han fiser. Han truer sine egne og han truer andre. Og han har ingen betenkninger med å fengsle gamle bestemødre eller forgifte og drepe folk som ikke er enige i den maktmisbruk han utøver sitt eget og andre folk med. Den største trusselen han utgjør foruten om at han er ansvarlig for drap på flere tusener og enda flere tusener, faktisk millioner drevet på flukt, det er at han når som helst kan trykke på den røde Knappen. Han er gammel og han er syk, både mentalt og somatisk, for ikke å snakke om ustabil og farlig og han har ingenting å tape på å dra oss alle med i dragsuget. Smart er han dog ikke om det ender slik, for da vil det ikke være noen igjen av oss eller etterkommere som kan lese om han i noen historiebøker og han vil IKKE bli assosiert som den mektigste mann på jord (som er hans våte drøm) som utslettet hele verden. Han er og blir en av de største taperne i vår tid og som man har hatt gående i 2 sko…men ingen vil heller få vite det andre enn oss selv, i det vi tar vårt siste åndedrag… Måtte han brenne i H€lv€t€ sammen med sine “marionette-dukker”. Og at folk støtter det han gjør, det kommer jeg aldri til å begripe og for første gange tror jeg nok at jeg kommer til å ta stor avstand til dem også…For dette er ikke folk som ønsker andre noe godt, men som der i mot støtter oppunder vold, tortur, terror og drap…
En annen ting jeg tenker på er alle de som sliter med et eller annet og spesielt sykdommer og diagnoser man ikke ser…Ikke nok med at man blir mistrodd av folk rundt seg, men ofte også de instanser rundt om som man trodde var der for å hjelpe en… Vi kan stadig lese om den ene trygdeskandalen etter den andre. Man har/får også den der stemmen som sitter på nakken din og trykker deg lenger og lenger ned og gjør at sykdommer vedvarer eller blir verre. Særlig sykdommer som depresjon, angst og spiseforstyrrelser. “Styggen på ryggen” som jeg kaller den og som Onkl P lagde en fin illustrasjon av i sin musikkvideo med samme navn…Og selv om jeg tenker på mye, mye mer akkurat nå så avslutter jeg med å legge med linken til akkurat den musikkvideoen. Jeg har dessuten gjort et forsøk på å tegne en tegning som skal illustrere at uansett hvordan man ser ut eller føler seg så er det alltid plass til kjærlighet. Jeg har fått blåst ut litt damp, ser sola fortsatt skinner der ute så jeg lurer rett og slett på om jeg skal sette på isbit-maskinen og kose meg med en kald Cider av favorittmerke denne lørdagskveld…innhente litt glede og deretter tusle meg en liten tur ut for å se på livet…mens det fortsatt finnes noe liv på denne jord.
Cayza's Blogg 