Dagens blogg-innlegg blir kort og handler om låt #3 som jeg skrev, “Where Can I Find You”? Den skrev jeg vel litt for å ta for meg de fyrene som faktisk er ganske greie der ute og for ikke å dra alle under en kam p.g.a at det er noen som ødelegger for ” alle andre”.
Så hvor er de da? Det er jaggu ikke godt å si, men med den erfaringen jeg fikk med det Tinder eksperimentet jeg gjorde da jeg egentlig skulle blogge om Tinder og utroskap og det isteden ble ei låt som tok av ganske bra, det beviste i alle fall meg at jeg finner de ikke der, om jeg hadde vært på leit etter noen. Tror heller jeg ville foretrukket å bli sjekket opp på en bar, litt tidlig på kvelden, før ølglass-brillene kom på, eller når jeg er å handler på butikken.
Nå har jo ikke jeg akkurat verken vært på sjekker’n eller ønsket å bli sjekket opp de siste tsjaaa…10 åra, for jo lenger man er singel jo mer picky (kresen) blir man også. Jeg vet også at jo eldre man blir så må man fire litt på krava om man skal ha seg en partner. Eller, må man virkelig det? Det spørs vel kanskje hvor desperat man er, hvor lite man trives i eget selskap og evt. hvor sosial man er og ikke ønsker å gjøre de sosiale tingene aleine. Jeg der i mot er IKKE desperat og får jeg ikke velge fra øverste hylle så kan det faktisk være. En annen ting jeg også har tenkt er at om man skulle ha truffet noen i så gammel aldre som meg så tror jeg faktisk at jeg hadde foretrukket å treffe en jeg allerede kjente, så man kunne slippe alt det der “snikk snakket” også…Det er jo litt sånn som, man vet hva man har (hadde), men ikke hva man får….om man må starte helt fra “scratch” igjen.
Med det ønsker jeg alle sammen en riktig fin “jakt-sommer” på drømme-typen, om han finnes. I mellomtiden kan du jo dra i gang låta mi, “Where Can I Find You”?, gjerne legge den i spillelista di også for hvem vet…kanskje en kjekk nabo hører budskapet og inviterer deg ut på en middag etter hvert.
…eller ikke mere “lillefeita” som det betyr oversatt fra spansk.
I Latin Amerika og Spania har man mange kjælenavn på kjærestene sine. Mi cielo (min himmel), cariño (min kjære), mi princesa (min prinsesse), mi corazon (mitt hjerte) osv osv. Noen syns sikkert det er så sukkersøtt at det er til å spy av, men de bruker til og med ord som fea og feo som betyr stygga og styggen og det er kjærlig ment i følge deres kultur … WTF! Jævlig hyggelig liksom. NOT!
Et av de såkalte kjælenavna jeg hater aller mest er “gordita”. Gordita betyr lubben eller om man skal pynte litt på det, lille-feita. Hvem faen er det som vil gå rund å bli kalt lille-feita og spesielt av kjæresten sin, selv når de er tynne som en strek. Både gutter og jenter kaller altså kjærestene sine for gordita (til henne) og gordito (til han). Jeg har ikke alltid vært feit og det var da jeg faktisk var tynn at jeg hørte noen si det første gang og etter gjentatte ganger hvor jeg ba vedkommende kutte ut eller så tupper jeg han i balla så han kunne bli tante for alltid så bare lo han og sa “men det er jo bare kjærlig”. Kjærlig my ass styggen, svarte jeg da og han lo. Vi er skilt nå….ha ha ha.
Når folk sier at noen er lille-feita så vet man ikke hva det menneske som blir kalt dette har vært igjennom tidligere. Har vedkommende problemer med vekta? Har man eller har hatt Anorexia, Bullemi, blitt mobbet for å være for feit eller for tynn for den saks skyld og hva er egentlig for feit eller for tynn? Og når folk sier fra om at det holder nå så bør man respektere det, men nei da. Det er jo så kjærlig… MY ASS!
Jeg er fullstendig klar over at jeg er feit, men var altså ikke det første gang jeg ble kalt det på kjærlighetsspråket. Og da jeg og min svenske venninne ble sjekket opp for et par år siden på favoritt puben vår på Gran Canaria av 2 vi egentlig ikke var interessert i mer enn å slå av en prat med, så var det lite jeg visste da at den yngste, som da var 27 år, ikke skulle gi seg med den flørtinga si. Ikke bare kunne jeg vært mora hans, men jeg kunne ha vært bestemora hans også så det var helt uaktuelt. Da jeg fortalte om han her fyren til en kompis av meg som jobber på en av favoritt restaurantene våre så sa han: “Ta en Madonna, hun er jo sammen med gutter i 20-åra”… Jeg holdt på å daue. Har digga Madonna fra jeg var fjortis jeg, men å date smågutter som knapt nok har fått hår på tissen….NOT! Selv om jeg faktisk foretrekker hårløse menn, foruten om på hodet, for der skal det være langt..ha ha ha..
2 år etter at vi traff på disse gutta så får jeg stadig meldinger om at han vil møte meg og jeg fortsetter å spørre om hvorfor. Meg, ei gammal kjerring. Og da han sier han vil ha meg så svarer jeg pent at man kan ikke få alt man vil her i verden…. Jeg var dum nok en gang å si at han burde finne seg noen på sin egen alder og der kom det… ordet gordita. Han likte eldre damer som var litt gordita og med store pupper. Jeg svarte: “Kaller du meg feita”??? “Nei”, svarte han. “Det ville han aldri gjøre”. “Du gjorde jo nettopp det. Gordita”…. osv…hvorpå samme forklaringen om at det var jo bare kjærlig. Kjærlig MY ASS fikk jeg ennå en gang gjenta og jeg sa at siden han var så ung så skjønte han vel ikke at INGEN jenter/damer vil bli kalt GORDITA. Og hvis han ønsket å komme i buksa på noen så var i alle fall det en uvane han burde legge fra seg først som sist. Han ble vel litt furten, men etter et par måneder kom meldingene igjen…”Kan vi treffes, du har jo aldri tid til meg” osv. Ta hintet da gutt…
Jeg fikk en melding en kveld mens jeg var ute som jeg ikke gadd å svare på før jeg kom hjem og hadde lagt meg hvorpå jeg svarte at jeg hadde vært opptatt. Svaret jeg fikk var. “OK. Gordita” og jeg klikket i vinkel, stod opp, gikk ned i stua, slo på PC’n og skreiv låta “Gordita no más”. Ikke mere lillefeita… Det gikk fort å skrive den teksten, til tross for at den ble skrevet på spansk, for jeg var fly forbanna. Jeg noterte meg hvordan jeg ville låta skulle være og dagen etter kontaktet jeg min musikker venn som hjalp meg med siste hånd på verket og låta “Gordita No Más” så dagens lys og er en låt til ALLE dere idioter der ute som tror det er greit å kalle kjæresten sin eller noen de dater for lillefeita, uansett om hun er feit eller ei. (det gjelder også damer som kaller gutta for det også) Den er også til alle dere jenter der ute som vil dedikere en låt til disse idiotene. Selv gikk jeg bort til denne fyren da vi var ute på samme utested en kveld før jeg dro hjem til Norge igjen og sa nettopp det; “Den låta som kommer nå er dedikert til deg”. Mulig han tok hintet for har heldigvis ikke hørt noe fra han etter det, men hvem veit…om en måned eller 2 så kommer det vel en ny melding og da bør jeg kanskje takke han for at det blei en så bra låt ut av det som allerede er blitt streamet over 2000 ganger. Kan fort bli en hit det da…Ha ha ha..
Så til alle gutta der ute (og jenter); finn et hyggeligere kallenavn på den du er glad i og dere jenter (gutter) som blir kalt gordita; spill låta og dediker den til disse fjottene… Låta kan dere høre her. Legg den gjerne i spille lista de og følg Karmen’s Curse for flere meningsfylte låter som vil dukke opp etter hvert. Med det ønsker jeg alle sammen en hyggelig helg og takk for at du tok deg tid å lese dagens blogg innlegg.
Låta «Tindr on Fire» ble skapt med inspirasjon etter å ha snakket med flere jenter/damer som var drittlei dating-apper og da spesielt Tinder der de mente det kun var en gjeng med «fuck boys» som bare var ute etter et gratis ligg. Så kan man jo spørre seg om det kanskje ikke går begge veier, men jeg blei jo litt nysgjerrig på om påstandene var så ille som jeg ble fortalt så da måtte jeg jo undersøke saken nærmere. Som tenkt så gjort og plutselig var jeg på Tinder…igjen.
Og igjen er fordi jeg en liten uke før jul hadde åpnet en profil for å finne en gammel kompis fra Spania som vi hadde leitet etter for å lage en sammenkomst med gamlegjengen fra 90-tallet. Han var ikke på sosiale plattformer som Facebook, Instagram mm, men ei venninne hadde hørt fra ei annen at hun hadde sett han på Tinder så da var det jo verdt et forsøk. Dessverre fant ikke jeg han og profilen min ble helt glemt av en drøy ukes tid da jeg plutselig oppdaget at jeg hadde fått en masse «notifications» fra Tinder. Så da gikk jeg jo inn for å sjekke og faktis hadde fyren vi leitet etter funnet meg så vi fikk faktisk hatt en sammenkomst, men jeg oppdaget også at det sto «99+ liker deg» og jeg tenkte for meg selv; WTF.
Jeg gikk inn for å se litt nærmere på hva det var for noe og jeg begynte fort å forstå hva alle disse jentene/damene hadde snakket om for her var det jaggu mye rart. Jeg fikk litt inntrykk av at dette var slik som en TikTok bruker jeg bare digger illustrerte hvordan jenter vs. gutter på Tinder egentlig er. Den videoen kan dere se her så dere forstår litt mer forskjellen på nettopp DET temaet:
Jeg hadde jo skrevet en liten BIO på Tinder om hva jeg var på utkikk etter. Noe som beskrev hvordan en potensiell partner skulle være for at det ville vekke min interesse, men hva var det som egentlig tok kontakt? Jo, det var stort sett det stikk motsatte og totalt uinteressant for meg. Leser ikke gutter/menn profilene til de de sveiper liker på? Er det bare utseendet som er avgjørende? Ut av et par hundre så var det kanskje 2 stk som vekket min interesse…litt.. så jeg tenkte; ok, jeg skal gi disse 2 en sjanse (altså 1% av de som hadde trykket liker på min profil).
Han ene var 46 år, singel siden 2015 med et barn på 13 som han hadde annenhver helg. Han var faktisk kjekk, likte rocka musikk og katter så allerede der kan man vel si at han var «tagbar» ut fra hva jeg ser etter i en fyr. Han var sjarmerende og sendte nesten daglig fine hilsninger med bilder fra der han jobbet ute i naturen. Jeg tenkte at han var jo nesten for god til å være sann…
Han andre var 39 år og noen syns kanskje det var litt i yngste laget. Han hadde heller ikke barn og hadde heller ikke tenkt å få seg noen. Etter å ha møtt han på en date var han til og med kjekkere enn på bilde. Da jeg tok opp temaet om at jeg kunne jo faktisk ha vært moren hans, om jeg hadde vært litt tidligere ute med å få barn, så sa han at han var fult klar over hvor gammel jeg var, men han var en ung mann med en gammel sjel hvorpå jeg svarte at jeg var jo da en gammel kjerring med en ung sjel og han svarer at nettopp derfor passet vi jo så godt sammen….
Begge disse virket jo nesten for gode til å være sanne… og magefølelsen min har aldri tatt feil. Det skulle vise seg at den heller ikke gjorde det denne gangen. For å gjøre historien kort så dukket det plutselig opp dickpic’s, fantasier om hva han eldste skulle gjøre med meg når vi møttes, for ikke å snakke om div pornosnutter som også dukket opp helt ut av det blå. Og det fra han som vanligvis sendte bilder av flotte blomstrer, katter o.l…Og enda på visa var at etter en samtale om utroskap jeg hadde med en nabo så konfronterte jeg han med det hvor han nærmest gikk bananas og blei bokstavelig talt tatt med buksa nede og påstod at min nabo måtte være ei bitter gammal kjerring…
Etter konfrontasjonen viste det seg at han fortsatt var sammen med mora til denne ungen, men..bla bla osv… Da må jeg bare spørre dere gutter der ute som sender dickpic’s o.l. til folk dere aldri har møtt.: Tror dere virkelig at vi blir imponert av å se pikken deres?? Og det før vi har møttes live? For min del viser det jo bare at hva man kunne vente seg av spenningen ved å møte på en interessant fyr døde like raskt som det at man hadde et ørlite håp om at disse jentene bare hadde møtt på dårlige folk..eller disse såkalte fuckboysa.
Og han yngste hadde vel sikkert også en dame eller var bare ute etter det der gratisknullet eller se hvor langt han kunne komme med ei gammel kjerring med et ungt sinn. Det får jeg vel aldri helt svar på heller siden jeg reiste hjem til Norge igjen og fikk alt litt mer på avstand og sa opp abonnementet mitt…Hørte jo heller ikke noe mere fra han så han tenkte vel at siden jeg ikke var der lenger så var det vel ikke noe interessant mer.
Enda på hele denne visa, eksperimentet eller erfaringen…kall det det du vil.. det var at jeg kunne ikke helt la det gå uhørt hen. Jeg satte meg derfor ned og skrev en låt, fikk hjelp av en musiker til å lage den perfekte musikken jeg ønsket til teksten min og med litt hjelp av et sangprogram og kunstig intelligens, så begynte låta jeg hadde kladdet ned på papiret etter å ha snakket med disse menneskene og med den egne erfaringa på Tinder og alle tankene oppi hodet mitt, endelig ta form. Nå gjaldt det bare å få den ut og et nytt eksperiment startet, nemlig å se hvor langt og hvor raskt låta mi kunne nå 1000 avspillinger. Og ikke minst hvor mange lyttere i måneden samt hvor mange som gadd å legge låta til spillelista si og følge den nye artisten som ble født i samme moment. Nemlig Karmen’s Curse. Overraskelsen var derfor stor at det på bare en uke var mere enn 3000 avspillinger og nesten 600 lyttere. Kanskje det var å bli artist jeg skulle ha satset på for 40 år siden, men det er jo aldri for seint å leve ut sine drømmer.
Så alle jenter der ute (og alle gutter som IKKE havner under den nevnte kategori) som er drittlei dating-apper og overfladiske og uærlige folk; spill låta for alt det er verdt, legg den til spillelista deres og følg meg videre for jeg kommer til å lage låter basert på det jeg, mine venner og de nærmeste opplever og som det bør settes søkelyset på. Og det kommer jeg til å gjøre på flere språk og i ulike sjangere til tross for at jeg liker rock og metal aller mest. Men det er noe som heter alt til sin tid så her kan det også komme pop, caribe vibes og til og med ei russelåt eller 2…
Og til dere gutter der ute som føler seg truffet; Jeg håper låta traff rett i lysken. Dere kommer lengre med ærlighet. Er dere ute etter nye venner, kjæreste eller bare et gratis knull og det å forbli en fuck-boy? Vær ærlig og ikke dra alle andre hyggelige gutter med dere ned i dragsuget samtidig som dere utnytter jente som faktisk ønsker å finne han flotte fyren som er verdig henne 😊
Dere kan nyte «Tindr on Fire» bl.a. på Spotify:
Og takk for at nettopp du tok deg tid til å lese bloggen min om dagens tema som handlet om dating-apper og låta mi. Ha en strålende dag videre.
Ja, hva faen feiler det folk? Hvor mange barn, unge…. og voksne skal måtte velge bort livet fordi det finnes så mange r@sshøl der ute? Både de som mobber og de som står og ser på passivt og ikke griper inn… Grunnen til at jeg nå blir både forbannet, provosert og utrolig lei med er fordi jeg leser følgende artikkel i VG som får meg til å tenke på min egen oppvekst, for mobbing er ikke noe nytt fenomen, men det burde i anno 2025 være et “ikke eksistere” problem i det hele tatt:
Etter å ha lest, grått og forbandet disse ondskapsfulle og tankeløse folka som stod bak mobbingen av Peder Angel (og alle andre som heller ikke så noen annen utvei pga mobbing) så jeg meg nødt til å få ut det jeg har på hjertet i et lite skrik om hjelp for å få slutt på mobbing rundt om i samfunnet vårt. Det er ikke alle som takler det like godt og man skulle heller ikke være nødt til å takle slik da det burde ikke være et tema i samfunnet vårt i det hele tatt. Alle er bra nok slik som de er og vi er alle forskjellige og noen har ikke en gang gått i andres sko og vet derfor heller ikke hva slags bagasje enkelte bærer på….
Vi har med andre ord ikke kommet noe lenger enn der vi var for rundt 45 år siden da jeg selv ble et mobbeoffer etter at jeg begynte på ny skole i 3dje klasse. Jeg var både skoleflink og glad i å gå på skolen frem til jeg kom på ny skole. Jeg og ei til startet samtidig i B-klassen, men det var jeg som ble utpekt til mobbeofferet. Kanskje fordi jeg var litt mer stille å beskjeden, kanskje fordi jeg likte å svare på lærerens spørsmål, eller at jeg ikke hadde moteriktige klær eller at jeg ikke var pen nok som de andre. Jeg var jo en grå liten fregnete “mus” Hvem vet? For man mobbes jo for den minste lille ting i samfunnet om man møter på de “riktige” drittsekkene.
Resten av barneskolen og store deler av ungdomskolen var et sant helvete. Så et stort takk til dere som ødela denne tiden som skulle vært fylt med glede og aktiviteter. Det meste av denne tiden satt jeg inne eller lekte med de yngre barna i gata der vi bodde samt et par jenter som gikk over meg på skolen. Så med en hverdag fylt med mobbing og det å bli banket opp på skoleveien gjør noe med en. Det er ikke bare flaut, men det er vondt. Spesielt det å skulle fortelle foreldrene sine det, for alle som har barn vet at hvis barna lider så lider også foreldrene. Det var først når jeg lå på golvet før skolen en morgen, hvor jeg sparket med beina og slo med armene og skrek at jeg ikke ville på den dritt-skolen noe mer at foreldrene mine fikk vite hvor jævlig min hverdag på ny skole var. Og da hadde jeg holdt det inne lenge.
Det var i en ferien før ungdomskolen det skjedde, hvor jeg ikke orket mer, når mine foreldre var i Syden. Lite visste jeg at min venninne hadde fått nøkkelen av moren min og hun var også den som reddet meg den kvelden. Alt dette ble heldigvis dysset ned så det var kun vi som var involvert og mine foreldre som visste om dette på det tidspunktet. Og takk høyere makter for det for om det ikke var ille nok å være et mobbeofferet så skulle de i alle fall ikke få enda en grunn til å gjøre livet surt for meg. Jeg husker pappa hadde et møte med læreren hvor jeg måtte rangere de 4 stor-mobberne fra 1-4. Hvor Nr. 1 var verst og nr.4 var den minst verste av de verste…Det gjorde jo ikke saken noe bedre for da var man jo sladrehank.
Da vi startet på ungdomskolen ble det litt bedre, men bare litt. Mest fordi jeg begynte å danse breakdance med noen av de tøffeste guttene på ungdomsskolen som holdt på med dette. Mulig mobberne begynte å bli litt mere voksne også for det ble slutt på mobbingen fra dem da, men det var den såkalte “nerde-gjengen” i klassen som fortsatte og jeg skjønner jo i ettertid at det var vel for å heve sitt eget ego og kanskje til og med for ikke å bli mobbet selv. Bedre å mobbe andre da for så å ta fokuset bort fra dem selv må nok kanskje mottoet deres ha vært.
Vel, jeg kom meg gjennom ungdomsskolen og videregående skole. 1 vidunderlig år på folkehøgskole gjorde også susen. Det var der jeg bestemte meg for at jeg ville vekk fra Norge og alle vonde “minner”. Jeg jobbet for Gullivers Reiser på Skiathos, men siden de kun hadde sommer-destinasjoner så endte jeg opp som AU Pair på Mallorca (“Mallis”) etter den sommeren. Jeg jobbet også en periode i baren på Hard Rock Cafe før jeg sluttet som Au Pair og flyttet opp i penthouse leiligheten over baren, med ei av de andre Au Pair jentene som også sluttet og joinet meg der. Det må vel betegnes som en av de aller beste vinterne i mitt liv. Det var mens jeg var der at min far tipset meg om at Saga Solreiser skulle ha nye sommer-guider og jeg endte opp i Bulgaria som reiseleder etter endt vinter. Faktisk var jeg totalt 3 sommere i Bulgaria for Saga, hvor en av dem skulle gi meg flashback til mobbe-folka fra skolen, som nå var i den lokale gjengen der jeg opprinnelig kom fra. Det gikk et støkk i hjerte mitt da jeg leste ankomstlista til min busstransgfer fra Varna Flyplass og inn til Golden Sands, men jeg måtte bare bite meg i det og heldigvis var ei venninne av meg med dem da hun var blitt dama til en av gutta i den gjengen. Det skal sies at denne gjengen bestod av langt flere enn de 4 mobberne og typen til venninna mi var IKKE en av dem.
Jeg skal spole fort over til barrunden dagen etter for da ble jeg faktisk sittende å snakke med en av de 4 jeg måtte rangere fra 1-4 av læreren min og han er den eneste til dags dato som faktisk har bedt om unnskyldning. Vi ble faktisk ganske gode venner etter det også da jeg tross alt måtte være en bra representant for foretaket og det innebar mye gjeste-kontakt og den gjengen ble med på alt vi arrangerte.
Når folk sier de mobber for å få oppmerksomheten, som jeg har hørt flere har sagt også i andre tilfeller, så syns jeg det er en svak unnskyldning for slik oppførsel og man burde vite bedre angående hva mobbing kan føre til. Nemlig ødelagte liv, ikke bare for mobbeofferet, men også for familie og venner, spesielt der mobbe-offeret ikke makter å leve mer.
Jeg må vel også påstå å si at sosiale plattformer ikke akkurat har gjort mobbe kulturen bedre, snarere tvert i mot, så når skal noen ta ansvar for at man lærer ungene sine at mobbing er forbudt og at man også som voksen er et godt forbilde for sine barn for det er også voksne som mobber, ikke bare barn. Og disse som faktisk bidrar til at folk tar sine liv er faktisk drapsmenn og kan straffes for det:
“Straffeloven. Den som medvirker til at noen påfører seg selv betydelig skade på kropp eller helse, straffes med fengsel inntil 15 år, jf. § 274 annet ledd. Den som medvirker til at noen tar sitt eget liv, straffes med fengsel fra 8 inntil 21 år, jf. § 275”.
Jeg overlevde, takk og lov. Og jeg ble formet til den jeg er også, på godt og vondt etter de traumene mobbingen påførte meg og som jeg på mange måter har prøvd å fortrenge. Jeg velger å tro jeg har blitt et bedre menneske da jeg har lært mye av den opplevelsen og kan lettere sette meg inn i andres situasjoner på så mangt. Så til alle der ute…Vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg selv. Vi har ingen liv å miste…
(Fra da jeg jobbet som reiseleder på Gran Canaria)
Ikke F@€N om jeg kaller Gran Canaria for “Granka”! “Gran’Can” ja, men ALDRI “Granka”… DET er å opprettholde Harry-stempelet, som stort sett nordmenn er skyld i, i alle fall på denne vakre øya. Det er ikke noe feil i å dra på Harry-Tur til Sverige, men man reiser ikke på Harry-tur til Gran Canaria uansett hvor “Harry” man selv måtte være..
Selv satte jeg mine små barne-føtter på øya sommeren 1975. En sommer som var så kald, grå og trist at det sleit på leddgikta til min far. En dag var jeg med han ut og vi stakk innom butikken til Vingreiser som lå i “byen” vår. Pappa spurte rett ut: “Hvor er det varmt og godt nå”? Hvorpå damen som satt bak skranken svarte smilende og kort & godt; “Gran Canaria”. Ikke skulle jeg da vite hvor mye hennes svar skulle bety for meg og min fremtid, men jeg er henne evig takknemlig.
(Sunwing Monte Rojo)
Vi reiste nedover med et vennepar av mamma og pappa; Herr og fru Jensen og vi bodde på “Sunwing Monte Rojo” i San Augustin. Det første minnet der i fra var varmen på over 50 grader. Jeg mener gradestokken på sitt varmeste viste 56 så det har absolutt vært ekstrem-varme tidligere også… Vi ble innlosjert i en flott terrasse-leilighet, pappa gikk på supermarkedet å kjøpte det mest nødvendige som drikke, ferske rundstykker, egg, bacon og syltetøy. Kaffe og brunost og noen andre småting hadde mamma pakket ned da hun hadde hørt at kaffen ikke var så god her og brunost ikke fantes og var jo et must på frokostbordet. Med tanke på kaffen så var vel det fordi de fleste her drakk en såkalt “cortado” noe som var helt ukjent for oss og andre, men som i ettertid viste seg å være ganske god om man preparertes den “rett”. Dessuten fikk vi frokost-kurv levert på døra hver morgen med masse godt i så sulte skulle vi ikke. Pappa skulle sjekke fryseren etter isbiter å ha i brusen, men den var nedgrodd med frost, så skøyeren pappa lagde noen snøballer og kastet dem over en balkong og videre til leiligheten der Herr & Fru Jensen hadde lagt seg til rette for å nyte solen på solsengene sine. Plutselig stakk det opp 2 hoder som lurte på hvor i all verden det kom snøballer fra i den varmen…Det var en god historie å fortelle i ettertid.
(Her fra da jeg var med i Club 13, med Daisy)
Det var også her jeg ble presentert for “Mini Klubben” (og seinere Club 13 og 18). En klubb jeg elsket med alle dets hjemligheter, jakten på “krokofanten” og utflukter som de arrangerte. Og jeg glemmer aldri Daisy og Eva-Lena som var 2 av klubb lederne. Frem til da skulle jeg nemlig bli barnepleier som alle andre jenter i gata jeg bodde, men etter den turen hadde jeg bestemt meg; jeg skulle bli reiseleder, på Gran Canaria, lære meg spansk og bo i det spanske flotte kvartalet, San Fernando. Da var jeg nettopp fylt 6 år og under 20 år seinere gikk den drømmen i oppfyllelse.
Det var vel egentlig for varm for oss nordmenn å være der i den sommervarmen, men heldigvis forelsket både mamma og pappa seg også i Gran Canaria så pappa bestemte seg for at dit skulle vi tilbake, men vi skulle dra om vinteren, da vi trengte det som mest. Siden vi nettopp hadde vært der ble det ingen tur første vinteren, men fra vintersesongen 76/77 så reiste vi hver vinterferie og pappa tok meg ut en ekstra uke i forbindelse med skoleferien for det var langt å dra og en uke var for jo lite. De 3 første årene vi var på Gran Canaria bodde vi i San Augustin. Først på “Monte Rojo”, deretter på “Silvia” og så “Don Gregory”. Deretter syns vel pappa at vi hadde fått med oss det meste og beste der i fra, som blant annet “Beach Club’n” og Restaurant “Loopy’s”. Vintrene etterpå ble det Playa Del Inglés og enten på “Doncel” eller “Tamaragua”, avhengig av hva som først ble lagt ut for salg. Jeg husker til og med da plassen Yumbo er bygget på bare var en stor søple-dynge med høye gjerder rundt. Der i mot var det helt vilt hvor mange nye hotell som poppet opp år etter år, inkludert det spektakulære Yumbo senteret som huset det årlige karnevalet vi alltid fikk med oss. Jeg hadde jo bursdag i vinterferien og pappa stod alltid opp tidlig den dagen og dro på “Café Paris” på Yumbo senteret for å kjøpe bursdagskake. Kake med jordbær, gele, kokos og krem. Hvem brøy seg vel om at ingen var hjemme å kunne komme i bursdagen min når min bursdagsgave hvert år var 2 uker på Gran Canaria med verdens beste foreldre?!
(Jammen var jeg ikke så heldig at jeg traff på grise-Antonio på butikken i San Fernando i 2016)
Vi spiste aldri på restauranter med skandinavisk mat, (vi hadde jo tross alt med oss både brunost og norsk kaffe så det fikk holde) men vi oppdaget Tapas, Paella og gedigne solomillo’s og Sangria. Iskrem i alle mulige varianter fikk vi også og vi ble kjent med lokalbefolkningen. En vinter var vi til og med invitert med på et kanarisk bryllup hvor tradisjonen var å klippe opp slipset til brudgommen og selge det det gjestene. Det var en skikkelig folkefest og ikke så stivt som en bryllupsfeiring hjemme i Norge kan være. Det nærmeste vi kom å joine andre skandinaver var da vi ble lurt med på “grisefest” hos “grise-Antonio”, som senere ble en velkjent kvelds-utflukt etter at både filmen “Selskapsreisen” og Olsen Banden hadde med sekvenser der i fra i sine filmer. Da Egon & co var her nede for å rane Grise Antonio så var faktisk vi det også og det var jo kjempegøy. Personlig fikk jeg min dose grisefest på 70-tallet så da jeg begynte å jobbe som reiseleder her på 90-tallet var vel grisefesten mer populær enn noen sinne, men på alle mine sesonger her nede så slapp jeg unna med kun den ene turen, de resterende kvelds-utfluktene jeg hadde var på “Casino Palace” i San Augustin og det var min favoritt utflukt. En kvelds-fest med litt mere stil, ikke rølp.
Det vil si, det har vært mange flotte utflukter på meg og mange tok vi år etter år fordi det var så koselig både å få se og lære å kjenne hele øya og friske opp gamle minner år etter år. Jeg vet ikke hvor mange videoer vi kjøpte fra de turene, men det var ikke få. Vi har sett øya på kryss og tvers og i omkrets så jeg har vel gjennom hele livet kjent Gran Canaria bedre enn min egen bukselomme og i alle fall mye bedre enn Norge. Man har en unik natur her og man kan bevege seg fra sommer via høst til vinter og tilbake via våren på en og samme dag. Man kan se Teide, Spanias høyeste fjell som ligger på naboøya Tenerife når været tillater det. Man kan få oppleve en rekonstruksjon av Guanchenes liv her nede, de som var urbefolkningen og som kastet seg utfor klippene å skrek; “heller død en spanjol” når spanjolene kom å erobrere øya på 1400-tallet en gang og tok flere av dem til fanger. Kanarierne er fortsatt et stolt folkeslag og vil ikke kalles spanjoler, for de er og blir kanariere. Det finnes også fortsatt folk her nede som bor i grotter. De kan du bl.a. finne i Guayadeque-dalen og mot en liten slant får du også komme inn å se i noen av dem. Det er det verdt for her er det både litt mere luksuriøse grotter og de litt mer primitive. Deretter er det deilig å avslutte turen med en god Tapas lunsj oppe i grotte-restauranten “Tagoror” på toppen og i enden av veien.
(Fra banan-plantasjen i Arucas)
Det er også tomat-plantasjer og banan-plantasjer så langt øye kan se enkelte steder. Vel, ikke så mye nå som det en gang var da tomat-greven hadde tomater fra nesten Arguineguin og frem til flyplassen før turismen ankom dette vakre paradis og satte sine spor. Banan-likør, honning-rom, mandel-kake og eget vann fra Firgass er også bare noen av de populære produktene man produserer på øya. Flotte Teror med Pinje-madonnaen, Arucas med den ikke gamle katedralen som ser eldgammel ut og Agaete med fargerike Puerto de las Nieves ved sin side bare for å nevne noe av det fantastiske man kan oppleve på øya. Dessuten er det et uendelig antall filmer som er spilt inn her opp igjennom tiden med masse kjente skuespillere og enda flere blir det. Jeg har selv vært med som statist nettopp i en tysk krim komedie som går på kino i Tyskland nå. Handlingen skulle utspille seg på Cuba og Gran Canaria har masse områder som kan forestille andre steder i verden. Bl.a. har den norske serien “Ammo” også fått deler spilt inn her nede for de som ikke visste det. Gran Canaria er absolutt ikke Harry, men folk som kommer hit er Harry. Det har serien “Charterfeber” vært flinke til å promotere med.
Når savnet etter Gran Canaria kommer hjemme i Norge er det fint at man har kapret noen fine momenter på foto/film – https://vm.tiktok.com/ZGeAV6MuK
Jeg jobbet på Gran Canaria i alle mine vintersesonger, først flere år for Saga Solreiser og deretter flere år for Ving og da faren min fikk slag følte jeg at jeg måtte sette nese hjem mot kalde nord og være litt sammen med mine gamle foreldre som jeg ikke visste hvor lenge jeg ville ha da også kreften banket på døra til de begge. Ikke bare 1 gang med 2 ganger til hver av dem. Da jeg visste at foreldrene mine klarte seg tok jeg til og med permisjon fra min jobb på SAS flere vintre fordi jeg rett og slett ikke fikset vinteren hjemme etter så mange sesonger ute som reiseleder. Da helsa skrantet etter 20 år på SAS og flere vintere hjemme etter at man giftet seg, fikk barn og ikke fikk reist bort like mye på vinteren som før, i tillegg til at eldstemann også fikk kreft som 2-åring og kun hadde 10-20% sjanse til å overleve, så ble det lite sol på hele familien. Ekteskapet røyk opp i alt dette og pappa døde til slutt av kreft-runde #2 rett etterpå. Mamma mistet vel litt livsgnisten etter det, men holdt motet oppe fordi hun kunne ha unga hos seg hver natt jeg jobbet og følte da at hun allikevel hadde noe å leve for.
(En typisk flyplass-dag hos SLG (Ving, Saga, Always, Spies & Tjæreborg))
Men min mor ble også eldre og sykere og var plaget av blodtrykksfall og fikk korttidsplass på sykehjemmet der hun bodde. Der ble hun smittet av gule stafylokokker, måtte amputere en tå og ble prakket på noen jern-tabletter med sølvpapiret på som nesten tok drepen på henne. Det fikk vi merke da vi endelig skulle ta sommerferie, jeg, unga og ei venninne fra Gran Canaria som bodde hos oss på den tiden og hvor vi skulle reise hjem til min mors hjemplass, Træna. En annen vakker høy som står mitt hjerte nært. Vi hadde nettopp ankommet etter over 1000 km kjøretur i et strekk da de ringte fra A-hus om at min mor måtte haste-operere pga dette sølvpapiret og de trodde ikke hun ville overleve så da var det jo bare å kaste seg rundt, vente på neste ferje og reise den lange veien hjem igjen. Heldigvis var min mor sterk som en Nordlands okse og overlevde mot alle odds….inntil videre.
Min planlagte permisjon på jobben den vintersesongen ble gjennomført i god tro om at min mor nå skulle bli godt ivaretatt for en gang skyld slik at jeg selv skulle få pleie min egne helse litt og lade opp batteriene, nå som jeg hadde investert i den boligen min far alltid hadde drømt om på vårt elskede Gran Canaria…usett. Ja, så gal hadde jeg altså vært og jeg har ikke angret et sekund nå 9 år etter at jeg kjøpte den. Dessverre døde min mor lille juleaften det året og jeg som håpet vi aldri skulle bli med i den statistikken som omhandlet å miste et familiemedlem i jula. Vi bestemte oss der i mot for å ha en slik jul vi hadde når begge mine foreldre var i live og vi skulle heder deres innholdsrike liv i stede for å sørge. Det ble en fin feiring som vi også har feiret hver jul siden. Begge mine foreldre elsket jo Gran Canaria som jeg tidligere nevnte, så dit kunne vi reise og leve i vår egne lille boble vekk fra alle sorger, sykdom og andre ting man ikke orket å tenke på. Gran Canaria ble vår redning på mange måter. Vår fri-zone og Gran Canaria i våre hjerter.
Derav også min innledning på dagens blogg-innlegg. Men når det er sagt så har vedkommende oppsummert noe aldeles riktig (takk for det) og det er følgende:
“Mange oppfører seg eksemplarisk på ferieøya. Andre som idioter. Noen går påkledd i butikken, strandkledd på stranda, pent kledd på restauranten og har en tvers igjennom anstendig oppførsel. Andre er på sin livslange russetur, der billig og dårlig alkohol er viktigste grunn til at de reiser sørover en uke eller flere i året….Andre har tatt med seg norske vaner, menyer og skikker, og tenker at det ikke er mer en rett og rimelig at spanjoler og andre tar hensyn til seg og sitt. «Vi legger jo igjen så mye penger der». Mens de glemte igjen folkeskikken etter to overprisede halvlitere på Værnes, Langnes, Flesland, Torp, Sola, Vigra eller Gardermoen”.
Med det avslutter jeg med at det er ikke Gran Canaria som er Harry, det er enkelte av de som reiser hit som er det og man blir rett og slett flau av å kalle seg nordmann når enkelte har så liten folkeskikk når de kommer hit på besøk. Der i mot kan man kanskje si at på Gran Canaria er det plass for tilrettelegging. Også for Harry-folk. Du får faktisk det du leiter etter.
Ha en strålende dag videre med hilsen fra GRAN CANARIA.
(Heldigvis er det – 25 kg på de 2 bildene så jeg kan til nød klare meg med en XL på enkelte klær nå)
Det er ingen hemmelighet at vi blir feitere og feitere, inkludert meg selv. Mye av den økende fedmen er ikke en gang grunnet i at man er det jeg vil kalle en “godtegris”. Det vil si en som spiser mest av det usunne man kan få i seg. Jeg for min del var slank og kunne spise akkurat det jeg ville uten å legge på meg i barne- og ungdomsåra og det var først da jeg skulle begynne å følge slanke-trenden at jeg begynte å få problemer med vekta. Mest sannsynlig ødela jeg noe i kroppen som fikk sine følger som igjen medførte en masse jo-jo slanking, dietter osv osv…som igjen gjorde meg feitere. (PS. Det er MEG jeg kaller feit, og ingen andre overvektige bare for å få påpekt det)
Til slutt ble mitt motto: “Bedre lykkelig og mett enn sliten og trett”….og det alle andre trøstet med; “Mye og ta i, mye å være glad i” som låter bedre når man hører det enn når man skal leve det. Og egentlig har jeg egentlig heller aldri vært ordentlig feit, før jeg ble kronisk syk. Utprøvning av medisiner for en som ikke var veldig fan av medisiner førte med seg en plutselig vektøkning på 30 kg +. Til slutt passet ikke klærne, man ble deprimert og man ga til slutt F når desto mer man trente og spiste sundt, jo mer la man på seg. Jeg fikk beskjed på fedme-klinikken at det skyltes et stresshormon siden jeg åt sundt og var i bevegelse osv…
Når jeg var ute å så på klær var det ingenting som passet, med mindre man prøvde en “potetsekk”. I utlandet var det enda verre for det som var typ XXL der var en M/L her hjemme. Og enten var det for trangt oppe eller for trangt nede så man ga opp… Selv dro jeg til varmere strøk pga helsa og det hjalp en god del, men det var først når jeg fikk i meg litt fett som olivenolje i salater o.l. at jeg faktisk begynte å se resultater. Mulig kroppen var i et sparebluss når det kom til fett, men alt det er en annen historie og også noe jeg har blogget om tidligere.
Grunnen til dagens innlegg er fordi jeg kom over en artikkel i VG om en kjede som nå kuttet de store størrelsene de hadde hatt og var så populære for. (Linken til artikkelen finner du til sist i innlegget mitt)
“Det er business, ikke omsorg vi driver med” sier de. WOAU!!!! Jeg har aldri hørt om butikken, men de eies visst av H & M og var kjent for å inkludere alle str. i fra XXS-XXL.. Ikke at det er mye å velge i for de aller største som handler klær, men nå skal de altså kutte XXL, men beholder XXS. Og da kjenner jeg på meg at nå er det MIN tur til å føle meg krenket, noe jeg har hatt til gode å være i alle disse krenke-årene som har eksistert. Har ikke vi overvektige rett på å kunne kle oss i noe annet enn den “potetsekken”? Og NEI, det er ikke bare å slanke seg…for veldig mange.
Så langt kjenner jeg bare til “Zizzi” som butikk for de som trenger stor størrelse uten at det står “size; elefant” på lappen som indikerer størrelsen. Dessverre hørte jeg at flere av deres forretninger også har/skal legges ned så snart blir vi en gjeng som må følge “Keiserens nye klær”, noe som fort kan bli kaldt i kalde Norge, om vi ikke selv skal måtte lære oss å sy/lage våre egne klær.
Fedme er et økende problem som igjen fører til alvorlige og dyre tilleggs-sykdommer, så det hjelper ikke at staten sparer seg til fant fordi man ikke ser lengre enn nesa rekker. Den beste måten å belyse problemet på er å skrive/snakke om det helt til noen tar fatt i problemet. Og bare for å få sagt det sånn på tampen så blir jeg jo ikke krenket, for det holder jeg meg for god til, men jeg blir veldig, veldig skuffet over at fedme ikke tas på alvor i samfunnet vårt…
Jeg har ikke fulgt så mye med i nyhetene den siste tiden, men i dag åpnet jeg PC’n og det første som slår i mot meg er at “ABB” saksøker staten atter en gang. Jeg kaller han “ABB” fordi jeg mener hans navn ikke er verdt å nevne og han fortjener egentlig null PR og null respekt. Når du bevisst dreper 77 mennesker da har du selv fraskrevet deg alle rettigheter. Han er en relativt oppegående fyr selv om han muligens er både dum og en stor idiot. Og konsekvensene av hans handlinger burde han ha tenkt på før han drepte 77 mennesker og hvor 48 ble alvorlig skadet.
Han klager på soningsforhold og brudd på menneskerettighetene hvor han bl.a. ikke får ha omgang med andre og har en striks brevkontroll. Når man ser hvor fint han har det i fengsel, med TV-stue, treningsrom, uteplass, stort kjøkken mm så bor han faktisk bedre enn mange andre. Han har jo selv også sagt opp sin besøksvenn, mens mange mennesker der ute får aldri se sine venner og familiemedlemmer igjen. Takket være “ABB”. Hvor ble det av deres menneskerettigheter?
Det denne fyren har gjort er helt utilgivelig og han fortjener egentlig ikke å se dagslyset igjen noen gang. Alle lærer seg på en eller annen måte ganske tidlig forskjellen på rett og galt og at om man “trår feil” så vil det få konsekvenser. Den fyren der har over lengre tid planlagt et terrorangrep med flere drepte og da har han med andre ord selv valgt å trå over den grensen for hva som er riktig og hva som er galt og med det fraskriver seg enhver form for rettigheter.
At han i det hele tatt saksøker staten syns jeg personlig er et stort hån ovenfor de overlevende og ofrenes familie som ALDRI får se sine kjære igjen. INGEN ønsker å se deg heller “ABB” og det beste hadde vært å kaste deg ned i en sort, kald kjeller og kastet nøkkelen, men i dette landet har de kriminelle ofte bedre rettigheter enn både ofre og deres familier så det er ratt ikke mange år igjen før man kan se han gående ute blant oss igjen…For det er nok neppe noen i dette lille land som tar loven i egne hender og fjerner han for godt en gang for alle.
Selv om mange mener at et nakkeskudd ville vært “the easy way out” for han så ville i alle fall staten blitt spart for den store utgiften som det koster og brød-fø han i alle disse årene og vi ville også blitt spart for gjentatt PR som han får hver gang han “sutrer” litt høyt fordi han ikke får den friheten han så gjerne skulle ønske, som bl.a. når jeg nå skriver om han også, men jeg unnlater å nevne hans fulle navn og avstår også for å legge med et bilde av han.
Jeg hadde faktisk nesten glemt at han fantes, men det er kanskje litt farlig det også for vi må ALDRI glemme at selv om Norge er et lite og relativt fredelig land sammenlignet med mange andre så kan terror skje her hvilken dag som helst, på lik linje som krig og annen elendighet. Norge er IKKE unikt eller fritatt for grusomheter og det blir ikke noe bedre med politikken som føres her til lands. Med det takker jeg for tiden det tok deg å lese min mening om den “fjotten” der… Ha en flott dag videre.
Nå er det lenge siden jeg har skrevet en blogg, men mye av det er dessverre bl.a. pga helserelaterte utfordringer innad i familien og akutt krise hvor familien til mine barn som bor i Acapulco, (Mexico) ble rammet av orkanen Otis denne gangen og som vi ikke fikk livstegn fra på over en uke etter at stormen hadde lagt seg. Sist uværet herjet og de også mistet alt var for 10 år siden, nemlig i 2013, da stormene Ingrid og Manuel slo seg sammen og raserte alt den gang.
Jeg skal prøve å gjøre innlegget så kort som mulig, men det er vanskelig når man har mye på hjertet og ønsker å få med seg alt man vil formidle. Jeg må gå litt tilbake i tid, nærmere bestemt 2004 da min datter ble født og vi skulle ha en fin tid med å bli kjent med vårt nye familiemedlem. Slik ble det dessverre ikke for samtidig ble hennes 2 år eldre storebror rammet av en alvorlig kreft diagnose med kun 10-20% sjanse for å overleve. Det var et stort sjokk for oss alle og det var under denne tiden vi så hvem som var våre virkelige venner. Mye av støtten kom fra noen av de vi har sett på som våre nærmeste, men som ikke var vår indre familie, men det som overrasket meg mest var de man kanskje hadde regnet mest med uteble totalt, mens ukjente og nye venner var de som virkelig var der. Det skal også sies at jeg har snakket med noen av de som forsvant helt under denne tiden og det viste seg å være redsel fordi dem ikke visste hvordan de skulle håndtere det og vi er fortsatt venner så det er sagt.
Hele denne hendelsen gjorde noe med meg som til daglig var super sosial og redd for å gå glipp av noe. Som min mor alltid sa: “Om du hadde kunnet hadde du vært både 2 og 3 steder samtidig”. Som over natten ble det som hadde vært viktig før ikke så viktig lenger og jeg satte pris på de små ting og det aller viktigste var at min sønn måtte overleve dette.
Det var også under denne tiden jeg merket at det ikke betydde så mye for folk når de sa at det bare var å spørre om hjelp om det skulle være noe. Jeg tror jeg benyttet meg av det 2-3 ganger, men når de som hadde tilbydd seg at man kunne kontakte dem alltid hadde en “unnskyldning” for å slippe så sluttet jeg å spørre og måtte stole på at jeg klarte det selv eller de som uoppfordrende alltid var der. All ære og stor takk til dere som virkelig var der. Dere vet selv hvem dere er så ingen nevnt, ingen glemt.
Min sønn overlevde mot alle odds og han var et mirakel-barn som legene i ettertid sa de aldri trodde skulle overleve. Med en god del senskader som krever sitt, som heller ikke mange mennesker klarer å sette seg inn i, så er vi bare overlykkelig over at han har overlevd så lenge.
De 2 første årene til min datter husker jeg derfor ingenting av, men jeg har prøvd så godt jeg kan å kompensere det i ettertid. Selv om hun selv ikke husker mye av de første 5 årene vi nærmest bodde på Rikshospitalet så har det nok satt sine spor, særlig årene i ettertid også hvor hennes bror ble glemt i systemet og ikke fikk den oppfølgingen i kommunen som han skulle ha hatt. Noe som spesielt ga meg mye ekstra ansvar som jeg ikke var opplært til, jeg som da var blitt alenemor til 2, med et skiftarbeide hvor jeg måtte gå over fra 100% til 75% natt for få kabalen til å gå opp og kun med min syke mor (da min far allerede var gått bort på denne tiden) og en av hennes beste venninner og hennes sønn som gledelig kunne hjelpe til da det bøy seg på sine utfordringer. En stor takk til dere som faktisk fikk hjulene til å gå rundt.
Etter et fall på jobben og helsa som skranglet tok jeg permisjon fra jobben for å innhente meg i varmere strøk for å klare å ta meg av både meg selv og mine barn og med lovnad fra min mor at hun klarte seg med hjelp av noen av mine nærmeste venninner og pleiehjemmet hun for tiden var lagt inn på og vi snakket sammen daglig på enten telefon eller Skype. Noen ganger begge deler.
Helsevesenet i Norge sviktet der i mot totalt. Først da hun ble smittet av gule stafylokokker på pleiehjemmet hun bodde og deretter slett håndtering av bakteriene som gjorde at hun måtte amputere en tå. Deretter fikk hun tildelt medisiner med sølvpapiret på som endte i haste operasjon som hun mot alle odds overlevde, men da de på pleiehjemmet nærmest sendte henne i døden uten mat og drikke og en fredag hvor min venninne som er sykepleier var der og så hvor dehydrert hun var så skal jeg love dere at ting skjedde fort. Legen hadde gått for dagen, men pleieren fant frem notater hvor det stod at lege i samtale med pårørende hadde bestemt at hun var så dårlig at hun ikke skulle tilføres mer føde. Hvilke slektninger? Jeg var den eneste og dette var noe som ALDRI var blitt diskutert og jeg er sikker på at alle kunne høre at min vrede var like heit som sola fra Sydens land som jeg ringte fra, og pleieren skulle ta noen telefoner og noen timer etterpå hadde han fått tak i min mors fastlege, (ikke han på pleiehjemmet) og de ble beordret å sette i gang intravenøs føde. Min mor var sterk som en ekte nordlands-okse og kom seg og legen på pleiehjemmet forstod lite. Spesielt da jeg ble beordret noen måneder seinere å komme hjem for hun ville mest sannsynlig ikke overleve helgen. Jeg hastet hjem, ikledd fullt smitteverns utstyr så man kun kunne se øynene mine. Overraskelsen var da stor da jeg kom inn på rommet hennes og så noe helt annet enn en døende person. Min mor lå å så på Hotel Cesar, så på meg da jeg kom frem hvorpå hun spurte: “Kjenner ikke jeg deg”? “Jo jeg håper da det”, svarte jeg og hvorpå hun sa, “men hva gjør du her, er ikke du i Syden”? Så mye for den døende… Vi fikk en fantastisk uke sammen hvor hun fortalte meg navna på alle de som var på de gamle bilden jeg hadde med så jeg fikk skrevet det bakpå. Hun sa det skulle bli godt å få komme til faren min og broren min for hun visste at jeg ville klare meg fint og vi fikk takket for alle gode minner opp igjennom livet.
Vi var begge enige i at det var når det virkelig gjaldt at man så hvem ens venner egentlig er. Da pappa døde ble hun glemt av mange og både invitasjoner til det mine foreldre hadde vært på sammen uteble og telefonen stilnet for uten om et lite knippe av de som alltid hadde vært der. Dette var en stor skuffelse for henne. Hun var der i mot utrolig takknemlig for at hun i det minste hadde sine 2 barnebarn, mine barn, som ble levert der når jeg dro på jobb og hentet når jeg kom hjem fra jobb og leverte de på skolen. Det lettet også litt på min egen samvittighet som faktisk ikke hadde energi igjen til å være der mer enn jeg maktet og valget om å dra til Syden den vinteren var for at jeg skulle slippe å bli sykemeldt og kun ligge hjemme i min egen sykeseng og med mine barn som pleiere…Da hadde jeg i alle fall ingenting å stille opp med. Jeg måtte rett og slett få ladet batteriene mine…
Den 23/12-15 ble jeg oppringt på morgenen før jeg skulle på jobb. Pleieren som skulle sitte der mens min mor gikk bort hadde forlatt rommet og min mor sovnet forhåpentlig inn stille under de 2 timer pleieren var borte, men det gnager vettet ut av meg å vite at hun døde helt aleine…kanskje med dødsangst.
Med tanke på å vite hvem ens gode venner er, det merker man nettopp når nøden er som størst…. Det ser jeg bl.a. nå som min datter hadde en innsamling for å samle inn penger så mine barns eneste gjenlevende besteforeldre kan få kjøpt seg ny seng, kjøleskap og en ovn som jeg anser som det viktigste etter å ha snekret sammen huset etter at de fikk vasket ut all leire og dritt samt kastet alt total-ødelagt inventar. Der kom det meste av støtten fra totalt fremmede, samt noen man ikke har mye kontakt med og jeg kan telle på 1 hånd hvem av de som jeg faktisk kjenner godt.
Hun nådde dessverre ikke målet sitt på 10 000,- men de 5 som Vippset henne og som ble sendt over til jul og de 12 som betalte inn på Spleis til henne som avsluttes i morgen og som blir sendt over til “Los Reyes” den 5/1, som er når latinerne feirer jul, det holder i alle fall til et kjøleskap så et STORT takk til dere der ute som virkelig støttet. Familien der nede takker også meget
Det varmer mitt hjerte at det finnes folk der ute som virkelig ønsker å hjelpe, selv ukjente folk, men resultatet av hennes innsamlingen forsterker også dessverre bare det at jeg kommer fortsatt IKKE til å spørre noen om hjelp uansett hvor mye jeg har behov for det, for det å både se hennes skuffelse og kjenne på min egen skuffelse når man har en såpass stor bekjentskapskrets og allikevel ikke komme i mål det er bare trist, men igjen…det er sikkert flere som sliter i dette “rike” land så jeg har også stor forståelse for at folk har nok med sitt og sine egne så vi kommer fortsatt til å være både venner og bekjente fremover, men jeg kommer fortsatt til å stå ved at jeg ikke kommer til å be om hjelp fra noen. Jeg skal klare meg selv så lenge jeg kommer meg ut av senga i alle fall og da får jeg håpe at helsevesenet har tatt seg opp til det bedre. Det var det jeg hadde på hjertet i dag. Jeg håper å gjenoppta blogg min for jeg har fortsatt mye på hjerte om mye og mangt så i mellomtiden:
“Hasta La Vista” og et riktig godt nytt år. Er glad i dere alle sammen allikevel.
(Bilder hentet gratis fra Istock, eget og venners album)
I dag tar jeg for meg skole, mobbing, utredninger som burde vært fanget opp tidligere mm.
Kyndig personale kan fange opp Dysleksi, spesifikke lærevansker og mobbing mm.. Tenk hvor mye man kunne vært spart for om det ble fanget opp rundt skolestart.
5-7% av befolkningen har Dysleksi og i de fleste skoleklasser er det ofte minst 1 som har det. Dysleksi finnes i mange definisjoner. Det er også en medfødt disposisjon som er livsvarig og forskning viser at det i stor grad kan være arvelig. I dag får alt for mange ikke slike diagnoser før i slutten av ungdomsskole/begynnelsen av videregående. Da har man gått igjennom nesten hele skoletiden og ikke bare slitt med å ta til seg lærdom, men ofte trodd at man er dum i tillegg. Dette igjen kan dessverre også føre til mobbing fra andre elever.
Da jeg leser i dagens VG at 96% av alle mobbesaker som er anmeldt blir henlagt så blir jeg bare trist. Trist fordi jeg selv vet hvordan det er å være et mobbeoffer. Jeg hadde selv ikke dysleksi (tror jeg) og jeg var i utgangspunktet veldig glad i skolen og det å få lære, men fordi jeg kom ny inn i en 3dje klasse der jeg nå bor og i tillegg hadde problemer med «kj» og «skj»-lyder så var det nok til at jeg ble den som ble vår klasses mobbeoffer. Vel, i tillegg til en annen i klassen som allerede var det. Man fikk vite at han kom fra en alkoholisert familie og ofte gikk kledd i det man da kalte «shabby» klær, noe som altså skulle være nok for å bli mobbet. Det er vel også et tilfelle som burde ha vært «catchet» opp i systemet. Jeg husker at jeg brukte å prate en del med han fordi jeg kjente søsteren hans og jeg husker han også godt fordi han hadde sånt kritthvitt «Emil i Lønneberget» hår. Han var i utgangspunktet både en grei og fin gutt, også syns jeg jo synd på han også fordi han ikke hadde det så greit på skolen og kanskje ikke hjemme heller…. Jeg kjente dessuten flere barn som bodde med foreldre hvor en eller begge var alkoholikere, men det var ingen som sa noe spesielt på det den gang…
Når det kom til min egen skolehverdag så ble jeg ikke bare mobbet på skolen, men til og fra også og enkelte ganger nektet jeg å dra på skolen og jeg kan huske det som det var i går at jeg lå på golvet og sparket og slo i golvet mens jeg hyl-grein fordi jeg ikke ville gå på den «drittskolen». Til tider måtte jeg bli kjørt eller fulgt dit og hentet igjen eller få et forsprang ved skoleslutt for i det hele tatt å komme meg av gårde før alle de andre. Jeg husker også noe som ble tatt opp på skolen på en samtaletime med foreldrene mine, mot min vilje for det er jo bare noe som bidro til at det fort kunne bli verre. Det var nemlig spesielt 4 stykker som var de verste mobberne og jeg husker jeg fikk i oppdrag og rangere de fra 1 til 4, hvor 4 var den verste av mobberne. Det ga seg heldigvis litt da vi begynte på ungdomskolen. Eller de 4 pådriverne hadde sluttet å mobbe meg, men 2-3 andre som ble sett på som litt nerdete tok da over og det var et typisk bevis på at «tråkk på andre for å hev deg selv» er et uttrykk som gir mening for da følte de seg kjempestore selv. Jeg klarte vel å overse deres mobbing noe, da de andre, inkludert mine tidligere mobbere som muligens hadde blitt mere voksne, sa de bare var noen wannabe’s…
Jeg husker at så fort jeg var ferdig med skolen så reiste jeg til utlandet for å jobbe som reiseleder. Egentlig var det min flykt fra min fortid som mobbeoffer. Jeg fikk mange nye venner, nye interesser og jeg begynte å høre enda mer på Heavy Metal musikk og en helt ny verden åpnet seg og jeg fikk troen på at det fantes mange bra mennesker der ute, bare ikke i min klasse på barneskolen. Men jeg glemmer aldri den dagen jeg så på ankomstlista at en guttegjeng fra min by, inkludert mine verste mobbere, skulle på ferie i 1 uke dit hvor jeg jobbet og det var jeg som skulle ta dem imot på flyplassen og følge dem til hotellet. Jeg var dårlig i flere dager før den ankomstdagen. Ankomstdagen kom og jeg kunne i alle fall gjemme meg bak det at bussjåføren verken ville ha noe drikking eller røyking på bussen for da var det rett ut, men igjen at det skulle være flere arrangerte barrunder under deres opphold som alle var velkomne til å bli med på.
Turen gikk over all forventning og på barrunden kvelden etter ble det egentlig ganske hyggelig. Han ene mobberen kom bort til meg å sa at det var så kult at jeg stod der i min Saga Solreise uniform og bare strengt satte dem alle på plass fra første stund. Vi kom i snakk om skoletiden og mobbingen og da svarte han at han nesten ikke kunne huske det og at mobbingen måtte i så fall ha vært fordi han hadde vært forelsket i meg og at det var for å få oppmerksomheten min. Vel, en utrolig dårlig måte å få den på med totalt ødelagt skoletid og knust selvbilde, men igjen så er han den eneste som til dags dato har bedt om unnskyldning og jeg har tilgitt han. Jeg har også hørt i ettertid at mange sier de får samme forklaring på hvorfor man ble mobbet.
Jeg har alltid vært en person som har prøvd å fokusere på løsninger og ikke problemene og man kan sikkert si at siden jeg både overlevde mobbingen og valgte å reise bort fra alt så fikk jeg faktisk noen av mine beste år nettopp som reiseleder og mest sannsynlig fordi jeg ble mobbet og tok det valget om å reise vekk fra alt og alle. Jeg la spesielt elsk på øya som vi allerede hadde feriert mye på gjennom hele skoletiden, med ekstra friuker hver vinter hvor jeg slapp å tenke på mobbingen, og det er fortsatt øya hvor jeg kan føle på en endelig og indre fred, ro og harmoni hvor ingenting annet betyr noe som helst.
Mobbingen ødela mye av min barndom og det er mange mørketall da mobbing ofte er litt tabulagt og man føler på skammen. Dette er bare et bevis på at det er enda større grunn til at det trengs spesialpedagoger i alt fra barnehage, via barne- & ungdomsskole til videregående skole. Da hadde man fanget opp ikke bare mobbetilfeller, men dysleksi, dyskalkuli, spesifikke lærevansker mm… noen diagnoser som dessuten også fort kan medføre til mobbing fordi man ikke vet grunnen til at ting tar tid eller man ikke takler alt like enkelt som alle de andre barna.
Bare tenke seg til alle som går igjennom skoletiden med f.eks. Dysleksi og spesifikke lærevansker mm. Hvor mye lettere hadde ikke livet vært om man fikk den hjelpen man hadde krav på. I dag får alt for mange ikke slike diagnoser før i slutten av ungdomsskole/begynnelsen av videregående og det er altfor seint. Vi har nok mye å lære fra Finland som regnes for å ha et av de beste utdanningssystemene i verden. Der er læreryrket dessuten veldig populært og det kreves en mastergrad for å bli lærer. Pr. 2020 så underviste en lærer i Finland i snitt 10,2 elever og de brukte 5,9% av sitt BNP på utdanning (ifølge det store norske leksikon) Hvorfor er ikke læreryrket mer attraktivt i Norge? Skyldes det lønn? Pensjon? Krav til faglærte? Eller rettere sagt mangel på alt dette? Samfunnet ville i alle fall vært spart for flere milliarder med litt innvestering i å sørge for at man har både pedagogiske og faglærte folk i skolen som kan fange opp problemer elevene strir med før det er for seint.
Anbefaler alle lærere, uansett trinn og inkludert barnehager, om å lese boka til Åsne Midtbø Aas; “Dysleksihåndboka for lærere”.
Jeg så nettopp på dokumentaren “The Tetris Murders” som omhandler det påståtte selvmordet Vladimir Pokhilko, utvikler av Tetris-spillet, skal ha utført etter å ha drept sin kone og 12 år gamle sønn i deres hjem i Palo Alto, California i 1998. Drapsetterforskerne som først var på stedet, ser tilbake på den hjemsøkende forbrytelsen og er overbevist om at dette var et trippeldrap utført av andre.
Siden Vladimir og hans familie opprinnelig er russiske så er det mange i det russiske miljøet i USA som mener den russiske mafia står bak drapene. Det kommer frem at den russiske mafia har spesialisert seg på å få mord til å se ut som selvmord og det trenger vi vel bare å gå kort tilbake i tid for å få bevis på, med alle de oligarkene som har dødd på mystisk vis eller som “har” drept hele sin familie, ofte på bastialsk vis før de “tok” sitt eget liv.
Jo mer jeg så av serien, jo mer vokste mitt sinne mot Putin. En fyr med alt for mye makt og med 0 respekt for andre menneskers liv. Han kunne vært en helt hvis han hadde droppet krigen, eller stoppet den nærmest før den startet. I alle fall burde han ha trukket seg ut når han ikke klarte å erobrere Ukraina etter 14 dager som var hans plan. Ikke bare er han ansvarlig for drap på uskyldige i Ukraina, men også på sine egne landsmenn som han tvinger ut i krig basert på reinspikket løgn og sensur. I sted ender han med å bli en av verdens mest forhatte menn, på lik linje med bl.a. Adolf Hitler, Josef Stalin, Mao Zedong, Kim Jong-il og Kim Jong-un..
Så nå er Russland også satt på listen min over land jeg ALDRI vil sette mine bein i.
Cayza's Blogg 