Dagens blogg-innlegg blir kort og handler om låt #3 som jeg skrev, “Where Can I Find You”? Den skrev jeg vel litt for å ta for meg de fyrene som faktisk er ganske greie der ute og for ikke å dra alle under en kam p.g.a at det er noen som ødelegger for ” alle andre”.
Så hvor er de da? Det er jaggu ikke godt å si, men med den erfaringen jeg fikk med det Tinder eksperimentet jeg gjorde da jeg egentlig skulle blogge om Tinder og utroskap og det isteden ble ei låt som tok av ganske bra, det beviste i alle fall meg at jeg finner de ikke der, om jeg hadde vært på leit etter noen. Tror heller jeg ville foretrukket å bli sjekket opp på en bar, litt tidlig på kvelden, før ølglass-brillene kom på, eller når jeg er å handler på butikken.
Nå har jo ikke jeg akkurat verken vært på sjekker’n eller ønsket å bli sjekket opp de siste tsjaaa…10 åra, for jo lenger man er singel jo mer picky (kresen) blir man også. Jeg vet også at jo eldre man blir så må man fire litt på krava om man skal ha seg en partner. Eller, må man virkelig det? Det spørs vel kanskje hvor desperat man er, hvor lite man trives i eget selskap og evt. hvor sosial man er og ikke ønsker å gjøre de sosiale tingene aleine. Jeg der i mot er IKKE desperat og får jeg ikke velge fra øverste hylle så kan det faktisk være. En annen ting jeg også har tenkt er at om man skulle ha truffet noen i så gammel aldre som meg så tror jeg faktisk at jeg hadde foretrukket å treffe en jeg allerede kjente, så man kunne slippe alt det der “snikk snakket” også…Det er jo litt sånn som, man vet hva man har (hadde), men ikke hva man får….om man må starte helt fra “scratch” igjen.
Med det ønsker jeg alle sammen en riktig fin “jakt-sommer” på drømme-typen, om han finnes. I mellomtiden kan du jo dra i gang låta mi, “Where Can I Find You”?, gjerne legge den i spillelista di også for hvem vet…kanskje en kjekk nabo hører budskapet og inviterer deg ut på en middag etter hvert.
…eller ikke mere “lillefeita” som det betyr oversatt fra spansk.
I Latin Amerika og Spania har man mange kjælenavn på kjærestene sine. Mi cielo (min himmel), cariño (min kjære), mi princesa (min prinsesse), mi corazon (mitt hjerte) osv osv. Noen syns sikkert det er så sukkersøtt at det er til å spy av, men de bruker til og med ord som fea og feo som betyr stygga og styggen og det er kjærlig ment i følge deres kultur … WTF! Jævlig hyggelig liksom. NOT!
Et av de såkalte kjælenavna jeg hater aller mest er “gordita”. Gordita betyr lubben eller om man skal pynte litt på det, lille-feita. Hvem faen er det som vil gå rund å bli kalt lille-feita og spesielt av kjæresten sin, selv når de er tynne som en strek. Både gutter og jenter kaller altså kjærestene sine for gordita (til henne) og gordito (til han). Jeg har ikke alltid vært feit og det var da jeg faktisk var tynn at jeg hørte noen si det første gang og etter gjentatte ganger hvor jeg ba vedkommende kutte ut eller så tupper jeg han i balla så han kunne bli tante for alltid så bare lo han og sa “men det er jo bare kjærlig”. Kjærlig my ass styggen, svarte jeg da og han lo. Vi er skilt nå….ha ha ha.
Når folk sier at noen er lille-feita så vet man ikke hva det menneske som blir kalt dette har vært igjennom tidligere. Har vedkommende problemer med vekta? Har man eller har hatt Anorexia, Bullemi, blitt mobbet for å være for feit eller for tynn for den saks skyld og hva er egentlig for feit eller for tynn? Og når folk sier fra om at det holder nå så bør man respektere det, men nei da. Det er jo så kjærlig… MY ASS!
Jeg er fullstendig klar over at jeg er feit, men var altså ikke det første gang jeg ble kalt det på kjærlighetsspråket. Og da jeg og min svenske venninne ble sjekket opp for et par år siden på favoritt puben vår på Gran Canaria av 2 vi egentlig ikke var interessert i mer enn å slå av en prat med, så var det lite jeg visste da at den yngste, som da var 27 år, ikke skulle gi seg med den flørtinga si. Ikke bare kunne jeg vært mora hans, men jeg kunne ha vært bestemora hans også så det var helt uaktuelt. Da jeg fortalte om han her fyren til en kompis av meg som jobber på en av favoritt restaurantene våre så sa han: “Ta en Madonna, hun er jo sammen med gutter i 20-åra”… Jeg holdt på å daue. Har digga Madonna fra jeg var fjortis jeg, men å date smågutter som knapt nok har fått hår på tissen….NOT! Selv om jeg faktisk foretrekker hårløse menn, foruten om på hodet, for der skal det være langt..ha ha ha..
2 år etter at vi traff på disse gutta så får jeg stadig meldinger om at han vil møte meg og jeg fortsetter å spørre om hvorfor. Meg, ei gammal kjerring. Og da han sier han vil ha meg så svarer jeg pent at man kan ikke få alt man vil her i verden…. Jeg var dum nok en gang å si at han burde finne seg noen på sin egen alder og der kom det… ordet gordita. Han likte eldre damer som var litt gordita og med store pupper. Jeg svarte: “Kaller du meg feita”??? “Nei”, svarte han. “Det ville han aldri gjøre”. “Du gjorde jo nettopp det. Gordita”…. osv…hvorpå samme forklaringen om at det var jo bare kjærlig. Kjærlig MY ASS fikk jeg ennå en gang gjenta og jeg sa at siden han var så ung så skjønte han vel ikke at INGEN jenter/damer vil bli kalt GORDITA. Og hvis han ønsket å komme i buksa på noen så var i alle fall det en uvane han burde legge fra seg først som sist. Han ble vel litt furten, men etter et par måneder kom meldingene igjen…”Kan vi treffes, du har jo aldri tid til meg” osv. Ta hintet da gutt…
Jeg fikk en melding en kveld mens jeg var ute som jeg ikke gadd å svare på før jeg kom hjem og hadde lagt meg hvorpå jeg svarte at jeg hadde vært opptatt. Svaret jeg fikk var. “OK. Gordita” og jeg klikket i vinkel, stod opp, gikk ned i stua, slo på PC’n og skreiv låta “Gordita no más”. Ikke mere lillefeita… Det gikk fort å skrive den teksten, til tross for at den ble skrevet på spansk, for jeg var fly forbanna. Jeg noterte meg hvordan jeg ville låta skulle være og dagen etter kontaktet jeg min musikker venn som hjalp meg med siste hånd på verket og låta “Gordita No Más” så dagens lys og er en låt til ALLE dere idioter der ute som tror det er greit å kalle kjæresten sin eller noen de dater for lillefeita, uansett om hun er feit eller ei. (det gjelder også damer som kaller gutta for det også) Den er også til alle dere jenter der ute som vil dedikere en låt til disse idiotene. Selv gikk jeg bort til denne fyren da vi var ute på samme utested en kveld før jeg dro hjem til Norge igjen og sa nettopp det; “Den låta som kommer nå er dedikert til deg”. Mulig han tok hintet for har heldigvis ikke hørt noe fra han etter det, men hvem veit…om en måned eller 2 så kommer det vel en ny melding og da bør jeg kanskje takke han for at det blei en så bra låt ut av det som allerede er blitt streamet over 2000 ganger. Kan fort bli en hit det da…Ha ha ha..
Så til alle gutta der ute (og jenter); finn et hyggeligere kallenavn på den du er glad i og dere jenter (gutter) som blir kalt gordita; spill låta og dediker den til disse fjottene… Låta kan dere høre her. Legg den gjerne i spille lista de og følg Karmen’s Curse for flere meningsfylte låter som vil dukke opp etter hvert. Med det ønsker jeg alle sammen en hyggelig helg og takk for at du tok deg tid å lese dagens blogg innlegg.
(Heldigvis er det – 25 kg på de 2 bildene så jeg kan til nød klare meg med en XL på enkelte klær nå)
Det er ingen hemmelighet at vi blir feitere og feitere, inkludert meg selv. Mye av den økende fedmen er ikke en gang grunnet i at man er det jeg vil kalle en “godtegris”. Det vil si en som spiser mest av det usunne man kan få i seg. Jeg for min del var slank og kunne spise akkurat det jeg ville uten å legge på meg i barne- og ungdomsåra og det var først da jeg skulle begynne å følge slanke-trenden at jeg begynte å få problemer med vekta. Mest sannsynlig ødela jeg noe i kroppen som fikk sine følger som igjen medførte en masse jo-jo slanking, dietter osv osv…som igjen gjorde meg feitere. (PS. Det er MEG jeg kaller feit, og ingen andre overvektige bare for å få påpekt det)
Til slutt ble mitt motto: “Bedre lykkelig og mett enn sliten og trett”….og det alle andre trøstet med; “Mye og ta i, mye å være glad i” som låter bedre når man hører det enn når man skal leve det. Og egentlig har jeg egentlig heller aldri vært ordentlig feit, før jeg ble kronisk syk. Utprøvning av medisiner for en som ikke var veldig fan av medisiner førte med seg en plutselig vektøkning på 30 kg +. Til slutt passet ikke klærne, man ble deprimert og man ga til slutt F når desto mer man trente og spiste sundt, jo mer la man på seg. Jeg fikk beskjed på fedme-klinikken at det skyltes et stresshormon siden jeg åt sundt og var i bevegelse osv…
Når jeg var ute å så på klær var det ingenting som passet, med mindre man prøvde en “potetsekk”. I utlandet var det enda verre for det som var typ XXL der var en M/L her hjemme. Og enten var det for trangt oppe eller for trangt nede så man ga opp… Selv dro jeg til varmere strøk pga helsa og det hjalp en god del, men det var først når jeg fikk i meg litt fett som olivenolje i salater o.l. at jeg faktisk begynte å se resultater. Mulig kroppen var i et sparebluss når det kom til fett, men alt det er en annen historie og også noe jeg har blogget om tidligere.
Grunnen til dagens innlegg er fordi jeg kom over en artikkel i VG om en kjede som nå kuttet de store størrelsene de hadde hatt og var så populære for. (Linken til artikkelen finner du til sist i innlegget mitt)
“Det er business, ikke omsorg vi driver med” sier de. WOAU!!!! Jeg har aldri hørt om butikken, men de eies visst av H & M og var kjent for å inkludere alle str. i fra XXS-XXL.. Ikke at det er mye å velge i for de aller største som handler klær, men nå skal de altså kutte XXL, men beholder XXS. Og da kjenner jeg på meg at nå er det MIN tur til å føle meg krenket, noe jeg har hatt til gode å være i alle disse krenke-årene som har eksistert. Har ikke vi overvektige rett på å kunne kle oss i noe annet enn den “potetsekken”? Og NEI, det er ikke bare å slanke seg…for veldig mange.
Så langt kjenner jeg bare til “Zizzi” som butikk for de som trenger stor størrelse uten at det står “size; elefant” på lappen som indikerer størrelsen. Dessverre hørte jeg at flere av deres forretninger også har/skal legges ned så snart blir vi en gjeng som må følge “Keiserens nye klær”, noe som fort kan bli kaldt i kalde Norge, om vi ikke selv skal måtte lære oss å sy/lage våre egne klær.
Fedme er et økende problem som igjen fører til alvorlige og dyre tilleggs-sykdommer, så det hjelper ikke at staten sparer seg til fant fordi man ikke ser lengre enn nesa rekker. Den beste måten å belyse problemet på er å skrive/snakke om det helt til noen tar fatt i problemet. Og bare for å få sagt det sånn på tampen så blir jeg jo ikke krenket, for det holder jeg meg for god til, men jeg blir veldig, veldig skuffet over at fedme ikke tas på alvor i samfunnet vårt…
Jeg har ikke fulgt så mye med i nyhetene den siste tiden, men i dag åpnet jeg PC’n og det første som slår i mot meg er at “ABB” saksøker staten atter en gang. Jeg kaller han “ABB” fordi jeg mener hans navn ikke er verdt å nevne og han fortjener egentlig null PR og null respekt. Når du bevisst dreper 77 mennesker da har du selv fraskrevet deg alle rettigheter. Han er en relativt oppegående fyr selv om han muligens er både dum og en stor idiot. Og konsekvensene av hans handlinger burde han ha tenkt på før han drepte 77 mennesker og hvor 48 ble alvorlig skadet.
Han klager på soningsforhold og brudd på menneskerettighetene hvor han bl.a. ikke får ha omgang med andre og har en striks brevkontroll. Når man ser hvor fint han har det i fengsel, med TV-stue, treningsrom, uteplass, stort kjøkken mm så bor han faktisk bedre enn mange andre. Han har jo selv også sagt opp sin besøksvenn, mens mange mennesker der ute får aldri se sine venner og familiemedlemmer igjen. Takket være “ABB”. Hvor ble det av deres menneskerettigheter?
Det denne fyren har gjort er helt utilgivelig og han fortjener egentlig ikke å se dagslyset igjen noen gang. Alle lærer seg på en eller annen måte ganske tidlig forskjellen på rett og galt og at om man “trår feil” så vil det få konsekvenser. Den fyren der har over lengre tid planlagt et terrorangrep med flere drepte og da har han med andre ord selv valgt å trå over den grensen for hva som er riktig og hva som er galt og med det fraskriver seg enhver form for rettigheter.
At han i det hele tatt saksøker staten syns jeg personlig er et stort hån ovenfor de overlevende og ofrenes familie som ALDRI får se sine kjære igjen. INGEN ønsker å se deg heller “ABB” og det beste hadde vært å kaste deg ned i en sort, kald kjeller og kastet nøkkelen, men i dette landet har de kriminelle ofte bedre rettigheter enn både ofre og deres familier så det er ratt ikke mange år igjen før man kan se han gående ute blant oss igjen…For det er nok neppe noen i dette lille land som tar loven i egne hender og fjerner han for godt en gang for alle.
Selv om mange mener at et nakkeskudd ville vært “the easy way out” for han så ville i alle fall staten blitt spart for den store utgiften som det koster og brød-fø han i alle disse årene og vi ville også blitt spart for gjentatt PR som han får hver gang han “sutrer” litt høyt fordi han ikke får den friheten han så gjerne skulle ønske, som bl.a. når jeg nå skriver om han også, men jeg unnlater å nevne hans fulle navn og avstår også for å legge med et bilde av han.
Jeg hadde faktisk nesten glemt at han fantes, men det er kanskje litt farlig det også for vi må ALDRI glemme at selv om Norge er et lite og relativt fredelig land sammenlignet med mange andre så kan terror skje her hvilken dag som helst, på lik linje som krig og annen elendighet. Norge er IKKE unikt eller fritatt for grusomheter og det blir ikke noe bedre med politikken som føres her til lands. Med det takker jeg for tiden det tok deg å lese min mening om den “fjotten” der… Ha en flott dag videre.
Hva tenker du på? spør Facebook i dag. Jo, i dag tenker jeg at det er så jævla typisk at akkurat når vi har muligheten til å ta en liten ferietur til varmere strøk for å bl.a. få fylt på med D vitaminer og få litt pause inn i mellom alle legetimer, BUP, sykehusbehandlinger og lignende, ja…, da blir flyet vårt til Gran Canaria kansellert og det var DEN etterlengta ferien etter snart 3 år…
Da ligger man her i sofaen da og verker i kropp og sjel og bare venter på tordenbrak og ser regnet sildre ned utenfor i klamt og jævla klima…
God sommerferie til alle dere som ikke er rammet av streiken eller til dere som har feriehus og hytter her til lands. Dere veit ikke hvor godt dere har det akkurat nå…
Ellers går mine dypeste medfølelser i dag og dagene fremover til alle som rammes av den forbaskede streiken som kommer like lite beleilig hver gang… Mange hadde trengt en ferietur nå, mange mister en del penger også da forsikringer ikke dekker streiker så det vanlige folk som har spinket og spart til sin ferie nå og endelig skulle høste litt frukter med ny regjering da det nå var “vanlige folks tur”, de må i tillegg til å ha mistet masse penger pga streiken bli hjemme å heller betale de dyre strøm-, drivstoff- og mat regningene sine samt å spise Fjordland til nedsattpris pga kort holdbarhetsdato i stede for å nyte en god og rimelig middag på en restaurant på strandpromenaden i solnedgang, borte fra alle bekymringer som bl.a. sykdom og økte regninger mm…
Det kommer en dag hvor du føler at nok er nok og du er dritt lei hele “sullamitten”. Den dagen er nå kommet for mitt vedkommende. Jeg har lenge hatt lyst til å skrive bok. Ikke bare en, men mange. En bok for hver eneste opplevelse jeg har hatt, på godt og vondt. Det kunne blitt mange bind det tenker jeg. Spesielt om man skulle fortalt alt. Ikke pynta på en dritt, men fått det servert på et sølvfat rett fra “skrumplevra”. Jeg fikk en gang høre av en sjef jeg hadde da jeg jobbet som reiseleder. “Cayza, du vet vel at tala är silver, men at tiga ãr guld”. Kunne han si det, tenkte jeg. Ikke svarten om jeg skulle holde kjeft når jeg syntes noe var urettferdig om det så var på mine eller andres vegner. Det var også lett å si, for man merket fort at ikke alle likte å høre sannheten… Men etter å ha prøvd å tilfredsstille alle “i hue & ræva”, som man så vulgært sier på norsk, så er det jaggu slutt nå. Nå er det jeg som bestemmer og jeg gidder ikke finne meg i mer dritt lenger og det beste for å få det ut av systemet er å få det ned på papiret og bla om slik at man kan starte på nytt med nye ark og fargestifter til… Forhåpentlig også noen fine og hyggelige historier som passerer en på veien, inn i mellom slaga…
Jeg vil litt etter litt og i de rette øyeblikkene skrive ned det jeg føler for å få ut. Så er det opp til hver og en om man i det hele tatt har lyst å lese det eller drite en lang marsj i det. Kanskje noen til og med kjenner seg igjen i det jeg har å si. Ikke fordi de nettopp var med i stundens glede eller hete raseri, men kanskje fordi man kjenner seg igjen i lignende situasjoner. Kanskje noen også syns det er fint å få se at man ikke er aleine om å slite med ting, men at men syns det er fint at noe våger å sette ord på bildet eller bare det å dele med seg på godt og vondt som jeg nevnte i begynnelsen. Poenget er å prøve å skrive tingene av seg og se fremover. Et lite tilbakeblikk i ny og ned, men ikke lenger tenke på at hadde man gjort “det eller det” så kanskje “det eller det” hadde skjedd i stede…
En ting jeg alltid har ment er at det er mye jeg skulle ha gjort annerledes om jeg visste det jeg vet i da, MEN jeg angrer egentlig ikke på noe av det jeg har opplevd eller vært med på for det er jo det som har skjedd frem til nå som på samme tid har gjort meg til den jeg er i dag og når alt kommer til alt og jeg får tenkt meg litt om, så er jeg faktisk glad for at jeg er den jeg er og for at de som kom inn i mitt liv er der og for de som ikke var ment å være der bare passerte stille forbi, med noen unntak av de som smalt med dørene på vei ut igjen….Så alle sammen der ute…. Velkommen til min verden.
Cayza's Blogg 