Ja, hva faen feiler det folk? Hvor mange barn, unge…. og voksne skal måtte velge bort livet fordi det finnes så mange r@sshøl der ute? Både de som mobber og de som står og ser på passivt og ikke griper inn… Grunnen til at jeg nå blir både forbannet, provosert og utrolig lei med er fordi jeg leser følgende artikkel i VG som får meg til å tenke på min egen oppvekst, for mobbing er ikke noe nytt fenomen, men det burde i anno 2025 være et “ikke eksistere” problem i det hele tatt:

https://www.vg.no/spesial/2025/peder-angel/

Etter å ha lest, grått og forbandet disse ondskapsfulle og tankeløse folka som stod bak mobbingen av Peder Angel (og alle andre som heller ikke så noen annen utvei pga mobbing) så jeg meg nødt til å få ut det jeg har på hjertet i et lite skrik om hjelp for å få slutt på mobbing rundt om i samfunnet vårt. Det er ikke alle som takler det like godt og man skulle heller ikke være nødt til å takle slik da det burde ikke være et tema i samfunnet vårt i det hele tatt. Alle er bra nok slik som de er og vi er alle forskjellige og noen har ikke en gang gått i andres sko og vet derfor heller ikke hva slags bagasje enkelte bærer på….

Vi har med andre ord ikke kommet noe lenger enn der vi var for rundt 45 år siden da jeg selv ble et mobbeoffer etter at jeg begynte på ny skole i 3dje klasse. Jeg var både skoleflink og glad i å gå på skolen frem til jeg kom på ny skole. Jeg og ei til startet samtidig i B-klassen, men det var jeg som ble utpekt til mobbeofferet. Kanskje fordi jeg var litt mer stille å beskjeden, kanskje fordi jeg likte å svare på lærerens spørsmål, eller at jeg ikke hadde moteriktige klær eller at jeg ikke var pen nok som de andre. Jeg var jo en grå liten fregnete “mus” Hvem vet? For man mobbes jo for den minste lille ting i samfunnet om man møter på de “riktige” drittsekkene.

Resten av barneskolen og store deler av ungdomskolen var et sant helvete. Så et stort takk til dere som ødela denne tiden som skulle vært fylt med glede og aktiviteter. Det meste av denne tiden satt jeg inne eller lekte med de yngre barna i gata der vi bodde samt et par jenter som gikk over meg på skolen. Så med en hverdag fylt med mobbing og det å bli banket opp på skoleveien gjør noe med en. Det er ikke bare flaut, men det er vondt. Spesielt det å skulle fortelle foreldrene sine det, for alle som har barn vet at hvis barna lider så lider også foreldrene. Det var først når jeg lå på golvet før skolen en morgen, hvor jeg sparket med beina og slo med armene og skrek at jeg ikke ville på den dritt-skolen noe mer at foreldrene mine fikk vite hvor jævlig min hverdag på ny skole var. Og da hadde jeg holdt det inne lenge.

Det var i en ferien før ungdomskolen det skjedde, hvor jeg ikke orket mer, når mine foreldre var i Syden. Lite visste jeg at min venninne hadde fått nøkkelen av moren min og hun var også den som reddet meg den kvelden. Alt dette ble heldigvis dysset ned så det var kun vi som var involvert og mine foreldre som visste om dette på det tidspunktet. Og takk høyere makter for det for om det ikke var ille nok å være et mobbeofferet så skulle de i alle fall ikke få enda en grunn til å gjøre livet surt for meg. Jeg husker pappa hadde et møte med læreren hvor jeg måtte rangere de 4 stor-mobberne fra 1-4. Hvor Nr. 1 var verst og nr.4 var den minst verste av de verste…Det gjorde jo ikke saken noe bedre for da var man jo sladrehank.

Da vi startet på ungdomskolen ble det litt bedre, men bare litt. Mest fordi jeg begynte å danse breakdance med noen av de tøffeste guttene på ungdomsskolen som holdt på med dette. Mulig mobberne begynte å bli litt mere voksne også for det ble slutt på mobbingen fra dem da, men det var den såkalte “nerde-gjengen” i klassen som fortsatte og jeg skjønner jo i ettertid at det var vel for å heve sitt eget ego og kanskje til og med for ikke å bli mobbet selv. Bedre å mobbe andre da for så å ta fokuset bort fra dem selv må nok kanskje mottoet deres ha vært.

Vel, jeg kom meg gjennom ungdomsskolen og videregående skole. 1 vidunderlig år på folkehøgskole gjorde også susen. Det var der jeg bestemte meg for at jeg ville vekk fra Norge og alle vonde “minner”. Jeg jobbet for Gullivers Reiser på Skiathos, men siden de kun hadde sommer-destinasjoner så endte jeg opp som AU Pair på Mallorca (“Mallis”) etter den sommeren. Jeg jobbet også en periode i baren på Hard Rock Cafe før jeg sluttet som Au Pair og flyttet opp i penthouse leiligheten over baren, med ei av de andre Au Pair jentene som også sluttet og joinet meg der. Det må vel betegnes som en av de aller beste vinterne i mitt liv. Det var mens jeg var der at min far tipset meg om at Saga Solreiser skulle ha nye sommer-guider og jeg endte opp i Bulgaria som reiseleder etter endt vinter. Faktisk var jeg totalt 3 sommere i Bulgaria for Saga, hvor en av dem skulle gi meg flashback til mobbe-folka fra skolen, som nå var i den lokale gjengen der jeg opprinnelig kom fra. Det gikk et støkk i hjerte mitt da jeg leste ankomstlista til min busstransgfer fra Varna Flyplass og inn til Golden Sands, men jeg måtte bare bite meg i det og heldigvis var ei venninne av meg med dem da hun var blitt dama til en av gutta i den gjengen. Det skal sies at denne gjengen bestod av langt flere enn de 4 mobberne og typen til venninna mi var IKKE en av dem.

Jeg skal spole fort over til barrunden dagen etter for da ble jeg faktisk sittende å snakke med en av de 4 jeg måtte rangere fra 1-4 av læreren min og han er den eneste til dags dato som faktisk har bedt om unnskyldning. Vi ble faktisk ganske gode venner etter det også da jeg tross alt måtte være en bra representant for foretaket og det innebar mye gjeste-kontakt og den gjengen ble med på alt vi arrangerte.

Når folk sier de mobber for å få oppmerksomheten, som jeg har hørt flere har sagt også i andre tilfeller, så syns jeg det er en svak unnskyldning for slik oppførsel og man burde vite bedre angående hva mobbing kan føre til. Nemlig ødelagte liv, ikke bare for mobbeofferet, men også for familie og venner, spesielt der mobbe-offeret ikke makter å leve mer.

Jeg må vel også påstå å si at sosiale plattformer ikke akkurat har gjort mobbe kulturen bedre, snarere tvert i mot, så når skal noen ta ansvar for at man lærer ungene sine at mobbing er forbudt og at man også som voksen er et godt forbilde for sine barn for det er også voksne som mobber, ikke bare barn. Og disse som faktisk bidrar til at folk tar sine liv er faktisk drapsmenn og kan straffes for det:

“Straffeloven. Den som medvirker til at noen påfører seg selv betydelig skade på kropp eller helse, straffes med fengsel inntil 15 år, jf. § 274 annet ledd. Den som medvirker til at noen tar sitt eget liv, straffes med fengsel fra 8 inntil 21 år, jf. § 275”.

Jeg overlevde, takk og lov. Og jeg ble formet til den jeg er også, på godt og vondt etter de traumene mobbingen påførte meg og som jeg på mange måter har prøvd å fortrenge. Jeg velger å tro jeg har blitt et bedre menneske da jeg har lært mye av den opplevelsen og kan lettere sette meg inn i andres situasjoner på så mangt. Så til alle der ute…Vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg selv. Vi har ingen liv å miste…