Nå er det lenge siden jeg har skrevet en blogg, men mye av det er dessverre bl.a. pga helserelaterte utfordringer innad i familien og akutt krise hvor familien til mine barn som bor i Acapulco, (Mexico) ble rammet av orkanen Otis denne gangen og som vi ikke fikk livstegn fra på over en uke etter at stormen hadde lagt seg. Sist uværet herjet og de også mistet alt var for 10 år siden, nemlig i 2013, da stormene Ingrid og Manuel slo seg sammen og raserte alt den gang.

Jeg skal prøve å gjøre innlegget så kort som mulig, men det er vanskelig når man har mye på hjertet og ønsker å få med seg alt man vil formidle. Jeg må gå litt tilbake i tid, nærmere bestemt 2004 da min datter ble født og vi skulle ha en fin tid med å bli kjent med vårt nye familiemedlem. Slik ble det dessverre ikke for samtidig ble hennes 2 år eldre storebror rammet av en alvorlig kreft diagnose med kun 10-20% sjanse for å overleve. Det var et stort sjokk for oss alle og det var under denne tiden vi så hvem som var våre virkelige venner. Mye av støtten kom fra noen av de vi har sett på som våre nærmeste, men som ikke var vår indre familie, men det som overrasket meg mest var de man kanskje hadde regnet mest med uteble totalt, mens ukjente og nye venner var de som virkelig var der. Det skal også sies at jeg har snakket med noen av de som forsvant helt under denne tiden og det viste seg å være redsel fordi dem ikke visste hvordan de skulle håndtere det og vi er fortsatt venner så det er sagt.

Hele denne hendelsen gjorde noe med meg som til daglig var super sosial og redd for å gå glipp av noe. Som min mor alltid sa: “Om du hadde kunnet hadde du vært både 2 og 3 steder samtidig”. Som over natten ble det som hadde vært viktig før ikke så viktig lenger og jeg satte pris på de små ting og det aller viktigste var at min sønn måtte overleve dette.

Det var også under denne tiden jeg merket at det ikke betydde så mye for folk når de sa at det bare var å spørre om hjelp om det skulle være noe. Jeg tror jeg benyttet meg av det 2-3 ganger, men når de som hadde tilbydd seg at man kunne kontakte dem alltid hadde en “unnskyldning” for å slippe så sluttet jeg å spørre og måtte stole på at jeg klarte det selv eller de som uoppfordrende alltid var der. All ære og stor takk til dere som virkelig var der. Dere vet selv hvem dere er så ingen nevnt, ingen glemt.

Min sønn overlevde mot alle odds og han var et mirakel-barn som legene i ettertid sa de aldri trodde skulle overleve. Med en god del senskader som krever sitt, som heller ikke mange mennesker klarer å sette seg inn i, så er vi bare overlykkelig over at han har overlevd så lenge.

De 2 første årene til min datter husker jeg derfor ingenting av, men jeg har prøvd så godt jeg kan å kompensere det i ettertid. Selv om hun selv ikke husker mye av de første 5 årene vi nærmest bodde på Rikshospitalet så har det nok satt sine spor, særlig årene i ettertid også hvor hennes bror ble glemt i systemet og ikke fikk den oppfølgingen i kommunen som han skulle ha hatt. Noe som spesielt ga meg mye ekstra ansvar som jeg ikke var opplært til, jeg som da var blitt alenemor til 2, med et skiftarbeide hvor jeg måtte gå over fra 100% til 75% natt for få kabalen til å gå opp og kun med min syke mor (da min far allerede var gått bort på denne tiden) og en av hennes beste venninner og hennes sønn som gledelig kunne hjelpe til da det bøy seg på sine utfordringer. En stor takk til dere som faktisk fikk hjulene til å gå rundt.

Etter et fall på jobben og helsa som skranglet tok jeg permisjon fra jobben for å innhente meg i varmere strøk for å klare å ta meg av både meg selv og mine barn og med lovnad fra min mor at hun klarte seg med hjelp av noen av mine nærmeste venninner og pleiehjemmet hun for tiden var lagt inn på og vi snakket sammen daglig på enten telefon eller Skype. Noen ganger begge deler.

Helsevesenet i Norge sviktet der i mot totalt. Først da hun ble smittet av gule stafylokokker på pleiehjemmet hun bodde og deretter slett håndtering av bakteriene som gjorde at hun måtte amputere en tå. Deretter fikk hun tildelt medisiner med sølvpapiret på som endte i haste operasjon som hun mot alle odds overlevde, men da de på pleiehjemmet nærmest sendte henne i døden uten mat og drikke og en fredag hvor min venninne som er sykepleier var der og så hvor dehydrert hun var så skal jeg love dere at ting skjedde fort. Legen hadde gått for dagen, men pleieren fant frem notater hvor det stod at lege i samtale med pårørende hadde bestemt at hun var så dårlig at hun ikke skulle tilføres mer føde. Hvilke slektninger? Jeg var den eneste og dette var noe som ALDRI var blitt diskutert og jeg er sikker på at alle kunne høre at min vrede var like heit som sola fra Sydens land som jeg ringte fra, og pleieren skulle ta noen telefoner og noen timer etterpå hadde han fått tak i min mors fastlege, (ikke han på pleiehjemmet) og de ble beordret å sette i gang intravenøs føde. Min mor var sterk som en ekte nordlands-okse og kom seg og legen på pleiehjemmet forstod lite. Spesielt da jeg ble beordret noen måneder seinere å komme hjem for hun ville mest sannsynlig ikke overleve helgen. Jeg hastet hjem, ikledd fullt smitteverns utstyr så man kun kunne se øynene mine. Overraskelsen var da stor da jeg kom inn på rommet hennes og så noe helt annet enn en døende person. Min mor lå å så på Hotel Cesar, så på meg da jeg kom frem hvorpå hun spurte: “Kjenner ikke jeg deg”? “Jo jeg håper da det”, svarte jeg og hvorpå hun sa, “men hva gjør du her, er ikke du i Syden”? Så mye for den døende… Vi fikk en fantastisk uke sammen hvor hun fortalte meg navna på alle de som var på de gamle bilden jeg hadde med så jeg fikk skrevet det bakpå. Hun sa det skulle bli godt å få komme til faren min og broren min for hun visste at jeg ville klare meg fint og vi fikk takket for alle gode minner opp igjennom livet.

Vi var begge enige i at det var når det virkelig gjaldt at man så hvem ens venner egentlig er. Da pappa døde ble hun glemt av mange og både invitasjoner til det mine foreldre hadde vært på sammen uteble og telefonen stilnet for uten om et lite knippe av de som alltid hadde vært der. Dette var en stor skuffelse for henne. Hun var der i mot utrolig takknemlig for at hun i det minste hadde sine 2 barnebarn, mine barn, som ble levert der når jeg dro på jobb og hentet når jeg kom hjem fra jobb og leverte de på skolen. Det lettet også litt på min egen samvittighet som faktisk ikke hadde energi igjen til å være der mer enn jeg maktet og valget om å dra til Syden den vinteren var for at jeg skulle slippe å bli sykemeldt og kun ligge hjemme i min egen sykeseng og med mine barn som pleiere…Da hadde jeg i alle fall ingenting å stille opp med. Jeg måtte rett og slett få ladet batteriene mine…

Den 23/12-15 ble jeg oppringt på morgenen før jeg skulle på jobb. Pleieren som skulle sitte der mens min mor gikk bort hadde forlatt rommet og min mor sovnet forhåpentlig inn stille under de 2 timer pleieren var borte, men det gnager vettet ut av meg å vite at hun døde helt aleine…kanskje med dødsangst.

Med tanke på å vite hvem ens gode venner er, det merker man nettopp når nøden er som størst…. Det ser jeg bl.a. nå som min datter hadde en innsamling for å samle inn penger så mine barns eneste gjenlevende besteforeldre kan få kjøpt seg ny seng, kjøleskap og en ovn som jeg anser som det viktigste etter å ha snekret sammen huset etter at de fikk vasket ut all leire og dritt samt kastet alt total-ødelagt inventar. Der kom det meste av støtten fra totalt fremmede, samt noen man ikke har mye kontakt med og jeg kan telle på 1 hånd hvem av de som jeg faktisk kjenner godt.

Hun nådde dessverre ikke målet sitt på 10 000,- men de 5 som Vippset henne og som ble sendt over til jul og de 12 som betalte inn på Spleis til henne som avsluttes i morgen og som blir sendt over til “Los Reyes” den 5/1, som er når latinerne feirer jul, det holder i alle fall til et kjøleskap så et STORT takk til dere der ute som virkelig støttet. Familien der nede takker også meget

(Les mer om min datters Spleis her om dere ønsker ) https://www.spleis.no/project/353686

Det varmer mitt hjerte at det finnes folk der ute som virkelig ønsker å hjelpe, selv ukjente folk, men resultatet av hennes innsamlingen forsterker også dessverre bare det at jeg kommer fortsatt IKKE til å spørre noen om hjelp uansett hvor mye jeg har behov for det, for det å både se hennes skuffelse og kjenne på min egen skuffelse når man har en såpass stor bekjentskapskrets og allikevel ikke komme i mål det er bare trist, men igjen…det er sikkert flere som sliter i dette “rike” land så jeg har også stor forståelse for at folk har nok med sitt og sine egne så vi kommer fortsatt til å være både venner og bekjente fremover, men jeg kommer fortsatt til å stå ved at jeg ikke kommer til å be om hjelp fra noen. Jeg skal klare meg selv så lenge jeg kommer meg ut av senga i alle fall og da får jeg håpe at helsevesenet har tatt seg opp til det bedre. Det var det jeg hadde på hjertet i dag. Jeg håper å gjenoppta blogg min for jeg har fortsatt mye på hjerte om mye og mangt så i mellomtiden:

“Hasta La Vista” og et riktig godt nytt år. Er glad i dere alle sammen allikevel.