I dag tar jeg for meg skole, mobbing, utredninger som burde vært fanget opp tidligere mm.
Kyndig personale kan fange opp Dysleksi, spesifikke lærevansker og mobbing mm.. Tenk hvor mye man kunne vært spart for om det ble fanget opp rundt skolestart.
5-7% av befolkningen har Dysleksi og i de fleste skoleklasser er det ofte minst 1 som har det. Dysleksi finnes i mange definisjoner. Det er også en medfødt disposisjon som er livsvarig og forskning viser at det i stor grad kan være arvelig. I dag får alt for mange ikke slike diagnoser før i slutten av ungdomsskole/begynnelsen av videregående. Da har man gått igjennom nesten hele skoletiden og ikke bare slitt med å ta til seg lærdom, men ofte trodd at man er dum i tillegg. Dette igjen kan dessverre også føre til mobbing fra andre elever.
Da jeg leser i dagens VG at 96% av alle mobbesaker som er anmeldt blir henlagt så blir jeg bare trist. Trist fordi jeg selv vet hvordan det er å være et mobbeoffer. Jeg hadde selv ikke dysleksi (tror jeg) og jeg var i utgangspunktet veldig glad i skolen og det å få lære, men fordi jeg kom ny inn i en 3dje klasse der jeg nå bor og i tillegg hadde problemer med «kj» og «skj»-lyder så var det nok til at jeg ble den som ble vår klasses mobbeoffer. Vel, i tillegg til en annen i klassen som allerede var det. Man fikk vite at han kom fra en alkoholisert familie og ofte gikk kledd i det man da kalte «shabby» klær, noe som altså skulle være nok for å bli mobbet. Det er vel også et tilfelle som burde ha vært «catchet» opp i systemet. Jeg husker at jeg brukte å prate en del med han fordi jeg kjente søsteren hans og jeg husker han også godt fordi han hadde sånt kritthvitt «Emil i Lønneberget» hår. Han var i utgangspunktet både en grei og fin gutt, også syns jeg jo synd på han også fordi han ikke hadde det så greit på skolen og kanskje ikke hjemme heller…. Jeg kjente dessuten flere barn som bodde med foreldre hvor en eller begge var alkoholikere, men det var ingen som sa noe spesielt på det den gang…
Når det kom til min egen skolehverdag så ble jeg ikke bare mobbet på skolen, men til og fra også og enkelte ganger nektet jeg å dra på skolen og jeg kan huske det som det var i går at jeg lå på golvet og sparket og slo i golvet mens jeg hyl-grein fordi jeg ikke ville gå på den «drittskolen». Til tider måtte jeg bli kjørt eller fulgt dit og hentet igjen eller få et forsprang ved skoleslutt for i det hele tatt å komme meg av gårde før alle de andre. Jeg husker også noe som ble tatt opp på skolen på en samtaletime med foreldrene mine, mot min vilje for det er jo bare noe som bidro til at det fort kunne bli verre. Det var nemlig spesielt 4 stykker som var de verste mobberne og jeg husker jeg fikk i oppdrag og rangere de fra 1 til 4, hvor 4 var den verste av mobberne. Det ga seg heldigvis litt da vi begynte på ungdomskolen. Eller de 4 pådriverne hadde sluttet å mobbe meg, men 2-3 andre som ble sett på som litt nerdete tok da over og det var et typisk bevis på at «tråkk på andre for å hev deg selv» er et uttrykk som gir mening for da følte de seg kjempestore selv. Jeg klarte vel å overse deres mobbing noe, da de andre, inkludert mine tidligere mobbere som muligens hadde blitt mere voksne, sa de bare var noen wannabe’s…
Jeg husker at så fort jeg var ferdig med skolen så reiste jeg til utlandet for å jobbe som reiseleder. Egentlig var det min flykt fra min fortid som mobbeoffer. Jeg fikk mange nye venner, nye interesser og jeg begynte å høre enda mer på Heavy Metal musikk og en helt ny verden åpnet seg og jeg fikk troen på at det fantes mange bra mennesker der ute, bare ikke i min klasse på barneskolen. Men jeg glemmer aldri den dagen jeg så på ankomstlista at en guttegjeng fra min by, inkludert mine verste mobbere, skulle på ferie i 1 uke dit hvor jeg jobbet og det var jeg som skulle ta dem imot på flyplassen og følge dem til hotellet. Jeg var dårlig i flere dager før den ankomstdagen. Ankomstdagen kom og jeg kunne i alle fall gjemme meg bak det at bussjåføren verken ville ha noe drikking eller røyking på bussen for da var det rett ut, men igjen at det skulle være flere arrangerte barrunder under deres opphold som alle var velkomne til å bli med på.
Turen gikk over all forventning og på barrunden kvelden etter ble det egentlig ganske hyggelig. Han ene mobberen kom bort til meg å sa at det var så kult at jeg stod der i min Saga Solreise uniform og bare strengt satte dem alle på plass fra første stund. Vi kom i snakk om skoletiden og mobbingen og da svarte han at han nesten ikke kunne huske det og at mobbingen måtte i så fall ha vært fordi han hadde vært forelsket i meg og at det var for å få oppmerksomheten min. Vel, en utrolig dårlig måte å få den på med totalt ødelagt skoletid og knust selvbilde, men igjen så er han den eneste som til dags dato har bedt om unnskyldning og jeg har tilgitt han. Jeg har også hørt i ettertid at mange sier de får samme forklaring på hvorfor man ble mobbet.
Jeg har alltid vært en person som har prøvd å fokusere på løsninger og ikke problemene og man kan sikkert si at siden jeg både overlevde mobbingen og valgte å reise bort fra alt så fikk jeg faktisk noen av mine beste år nettopp som reiseleder og mest sannsynlig fordi jeg ble mobbet og tok det valget om å reise vekk fra alt og alle. Jeg la spesielt elsk på øya som vi allerede hadde feriert mye på gjennom hele skoletiden, med ekstra friuker hver vinter hvor jeg slapp å tenke på mobbingen, og det er fortsatt øya hvor jeg kan føle på en endelig og indre fred, ro og harmoni hvor ingenting annet betyr noe som helst.
Mobbingen ødela mye av min barndom og det er mange mørketall da mobbing ofte er litt tabulagt og man føler på skammen. Dette er bare et bevis på at det er enda større grunn til at det trengs spesialpedagoger i alt fra barnehage, via barne- & ungdomsskole til videregående skole. Da hadde man fanget opp ikke bare mobbetilfeller, men dysleksi, dyskalkuli, spesifikke lærevansker mm… noen diagnoser som dessuten også fort kan medføre til mobbing fordi man ikke vet grunnen til at ting tar tid eller man ikke takler alt like enkelt som alle de andre barna.
Bare tenke seg til alle som går igjennom skoletiden med f.eks. Dysleksi og spesifikke lærevansker mm. Hvor mye lettere hadde ikke livet vært om man fikk den hjelpen man hadde krav på. I dag får alt for mange ikke slike diagnoser før i slutten av ungdomsskole/begynnelsen av videregående og det er altfor seint. Vi har nok mye å lære fra Finland som regnes for å ha et av de beste utdanningssystemene i verden. Der er læreryrket dessuten veldig populært og det kreves en mastergrad for å bli lærer. Pr. 2020 så underviste en lærer i Finland i snitt 10,2 elever og de brukte 5,9% av sitt BNP på utdanning (ifølge det store norske leksikon) Hvorfor er ikke læreryrket mer attraktivt i Norge? Skyldes det lønn? Pensjon? Krav til faglærte? Eller rettere sagt mangel på alt dette? Samfunnet ville i alle fall vært spart for flere milliarder med litt innvestering i å sørge for at man har både pedagogiske og faglærte folk i skolen som kan fange opp problemer elevene strir med før det er for seint.
Anbefaler alle lærere, uansett trinn og inkludert barnehager, om å lese boka til Åsne Midtbø Aas; “Dysleksihåndboka for lærere”.
Legger ellers med noen interessante artikler:
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/O80r6E/politiet-henlegger-96-prosent-av-anmeldte-mobbesaker
Cayza's Blogg 