Etter nesten 3 år skulle vi (jeg og min datter) ENDELIG få den ferien vi så sårt trengte….Nesten… Mitt forrige blogginnlegg handlet jo om hvordan ferien gikk til helvete….igjen…men så tenkte jeg: “ikke faen heller…”

Planen var at vi skulle reise ned til Gran Canaria den 27/6-6/7, men så ble flyet kansellert. Vi hadde sikret oss nye plasser den 2/7, men skjønte fort at den avgangen også ville ryke om det blei en streik så den gamle reiselederen i meg våknet til live så vi kastet oss rundt og klarte å få plass til Alicante dagen før den nye turen som hang i en tynn tråd skulle gå. Det kostet oss 3000,- mer og en mye lengre reiserute i tid, men vi var positive og tenkte at da kom vi i alle fall ned dagen før fly #2 ble kansellert….og vi hadde tross alt ikke hatt noen ferie på 3 år og vi trengte det.

Med tanke på eventuell flyplasskaos reiste vi opp kvelden i forvei for å sjekke inn, levere bagasje og komme oss inn på riktig side av sikkerhetskontrollen. Der var vi nemlig blitt tipset om at vi kunne slappe av i “Relax Zone” og fikk jaggu de 2 siste solseng-lignende avslappingssenger/stoler som vi slang oss ned på for å sove til flyet skulle gå neste morgen. Lite visste vel vi at de dreiv med ombygging i etasjen under så noe “Relax Zone” ble det absolutt ikke, men vi slapp i alle fall alt styret før avgang og vi rakk flyet med god margin, men trøtt som en strømpe begge 2. (se TikTok video etter neste avsnitt hvordan trøtt som en strømpe ser ut i tryne på noen som er nettopp det og vår rute som endte å bli slik: OSL-ALC-LPA-CPH-OSL)

I Alicante måtte vi slå i hjel 6,5 time før det spanske flyselskapet Vueling skulle ta oss videre til Las Palmas. Heldigvis bor min gode venn Lazz i Benidorm, så han troppet opp å hentet meg og datteren min på flyplassen, tok oss med på en liten sightseeing så vi kunne få ta de berømte bildene med utsikten over hele Benidorm for deretter å ta en lunsj å snakke litt business før han kjørte oss tilbake til flyplassen. Så alt i alt ble det en givende omvei da vi ikke ønsket å fokusere på problemene, men løsningene…

På Vueling-flyet var det obligatorisk med maske, til tross for at folk på flyplassen stod/satt tettere sammen med fremmede ved gaten FØR ombordstigning hvor det IKKE var behov for noen maske. Valgte man der i mot å kjøpe noe å spise og/eller drikke så kunne man jo ta av masken å hale ut tiden med måltidet i det vide og det breie. Rett før landing havnet vi i turbulens og da det blei en innsvinging før “touchdown” trodde vi nesten vår siste time var kommet og at det kanskje ikke var meningen at vi skulle ha ferie allikevel og burde tatt tegnende da det var fare for streik, men endelig nede og taxing inn mot gaten så fikk man en dejavu fra 70-talls charteren jeg vokste opp med på Sydenturer til nettopp Gran Canaria sammen med mine foreldre. Da var det nemlig vanlig med klapping akkurat slik vi opplevde etter denne fenomenale insatsen av pilot og co-pilot og jeg begynte neste å synge på den norske versjonen av “Viva España” som er “Vi var i Spanja’…Olè”…Jeg var så glad for endelig å være tilbake, helskinnet til og med, at jeg nesten begynte å gråte av glede…

Vi ble hentet på flyplassen av vår gode venn Kevin og var i leiligheten rundt kl. 20 lokal tid hvor Toni stod klar med nøklene våre. Jeg spurte min datter om hun var sliten og kanskje ville legge seg eller om vi skulle ta en tur på by’n, for det var jo tross alt fredag. Det ble by’n og da gikk selvsagt turen til “Turbo” på Kasbah-senteret som har vært min stambar i over 30 år og hvem traff vi ikke der om ikke våre gode venner Muguel og Linn i fra Sverige. OMG… Det var 5 år siden vi sås sist og de hadde nettopp kommet ned på ferie bare 2 dager tidligere så gjensynsgleden var til å ta og føle på. Ingen tvil om at vi kom til å “henge” sammen de neste dagene… Allerede dagen etter avtalte vi å møtes på Turbo igjen og da ble både Kevin og dama hans, Tatjana, og Astrid fra Las Palmas med oss ut. Astrid kom forresten å ble hos oss en uke så det var jo koselig.

Vi bestemte oss for å droppe karnevalskavalkaden i Las Palmas som var planen den lørdagen, da den beste er den i syd og de i år hadde byttet om på rekkefølgen…dessverre. Det ble shopping på favorittsenteret vårt, “Mirador”, rett før hovedstaden i stede, før ny runde på Turbo og deretter Karaoke til de små morgentimer.

På søndag ble jeg og Astrid hjemme å rydde og vaske hele terrassen, mens min datter dro på stranda med noen venner. Vi hadde jo begge pådratt oss litt hoste og sår hals etter flyturen og frisk bris på full guffe i bilen på våre kjøreturer og denne søndagen ble min datter dratt under vann av understrømninger og dagen etter våknet hun med vondt i øret når vi skulle til Las Palmas for å gjøre noen ærender som hadde latt vente på seg i 2 år. Etter å ha blitt litt bedre for så bare å bli verre, på det andre øret dagen der på, så ble det en tur til “Clinica Rocas” dagen derpå igjen…og dette er en påminnelse om at ALLE må sikre seg en reiseforsikring når man reiser på ferie. Som gammel reiseleder har man sett hva det kan koste de reisende om man ikke har dette.

Vel, det var ørebetennelse på begge øra så da blei det en hestekur av en antibiotika-kur i 6 dager for så å sjekke om man var “fit for flight” hjem. Vel, hvilken flight hjem? For så langt var alle fly med SAS kansellert. Det var kanskje da man håpet på at man ikke hadde blitt frisk for da ville det blitt forsikringsselskapets jobb å finne fly hjem til oss under streiken, for så langt var det vel bare vi som ikke hadde bekymret oss bemerkelsesverdig for hvordan og når vi skulle komme oss hjem, mens hele Scandinavia og i verden rundt ellers satt det streikestrandede turister som ikke kom seg verken til eller fra…Og kanskje aller verst det å ikke komme seg hjem og kanskje heller ikke ha muligheten til et sted å bo under tiden man ventet på hva som ville skje med SAS. Vil flyene gå? Hvilke fly vil gå? Eller går selskapet konkurs? Og siden vi samme dag visste at vårt fly også var blitt kansellert, som alle andre den uken, så var det nå på tide å begynne å se etter alternativer hjem. Altså, vi var jo heldige som hadde tak over hodet, sol, varme og badebasseng. Det hadde jo vært verre om vi hadde vært strandet på Svalbard liksom…

Vi brukte de kommende dager på å ha den ferie som vi mistet siden datteren min ble sengeliggende i 5 dager og orket ikke helt å forholde oss til hvordan eller om vi skulle komme oss hjem eller ei denne uken heller. Mens vi bare skøyv problemet foran oss å tenkte at vi tar det til helgen så gjorde vi skikkelig ferie-ting. Ikke bare sol og bad, men enda mer shopping, bilturer, ut å spiste gode middager med tilbehørende drikke. Her er bare noe av alt det gode vi spiste og drakk da vi endelig kunne nyte ferien igjen:

Vi rakk også en tur opp til El “Mundo Aborigen”, bare et kvarters kjøretur fra Playa del Inglès og opp Fataga-dalen. De har for øvrig fått nye eiere siden jeg var der sist for ca. 7 år siden. Inngangsbilletten på 8 euro pr. pers var overkommelig og inkluderte en kaffe, te eller vann. Hele turen rundt parken til fots i nærmere 40 grader tok nok nærmere 45 min og det er ikke for de som er dårlige til beins, men det er interessant med en rekonstruering av hvordan urbefolkningen levde på øya tilbake i tid. Her har dere et lite innblikk av noe av det man finner i parken:

Helgen kom og nesten gikk og jeg var altså nå nødt til å tenke på refrenget. Altså returen. Når jeg etter nesten 2 uker nå gikk inn på nettet for første gang under ferien fikk jeg nærmest sjokk. Alt dreide seg om SAS, men ingenting om flyene ville gå eller ei og evt. hvilke av flyene som ville gå… Som gammel SAS ansatt i nesten 25 år så er det jo klart at jeg er glad i flyselskapet SAS og det er ingen hemmelighet at SAS har slitt økonomisk i mange år, men jeg blei regelrettet rystet over hvordan den nye SAS-sjefen prøvde å legge skylda over på pilotene. I ettertid vet vi nå at SAS-sjefens standhaftige vilje (eller uvilje ut fra øyet som ser) har kostet selskapet 2 milliarder kroner bare i kanselleringer og hvis et selskap sliter økonomisk så kan man jo spørre seg hvordan en sjef med en årslønn på 12,5 millioner kan tillate noe slik. Pilotene tok faktisk en kamp som kunne fått store konsekvenser for de øvrige arbeidsplasser i landet vårt om de hadde gitt etter for da hadde det vært fritt frem for alle arbeidsgivere å sparke sine ansatte og bytte de ut med billig, utenlandsk arbeidskraft (som allerede er en kjent sak at allerede eksisterer på visse arbeidsplasser) Det er noe å tenke på for de som “sutret” aller høyest av de arbeidstakere rundt om som var eller skulle på ferie når streiken inntraff….

Ja, det er en bedriten situasjon å være i og mange trengte denne etterlengtede ferien som endelig stod for døren, og veldig mange vil lide økonomisk i lang tid i etterkant av sommerens ferie, men det er så lite man får gjort annet enn å prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. Spesielt ille var det nok å se etter andre alternativer å ikke vite om man skulle bestille nye billetter eller håpe streiken gikk over, mens alternativene fortsatt hadde en overkommelig pris, selv om man egentlig ikke hadde råd til det, inkludert oss selv. Man merket fort at jo lengre man ventet på om hvorvidt SAS-flyet gikk eller ei, jo dyrere blei billettene om man i det hele tak i noen billett til slutt. Og det drøyde og det drøyde og det er frustrerende med ingen info i det hele tatt enn noe som kunne ha bidratt til at flere folk hadde sluppet å blitt så misfornøyde når alt av alternativer var utsolgt og alt ville koste nærmere en formue for enkelte familier.

Selv var vi nå på andre uka over tiden av ferien vår. Legetimer vi hadde hjemme gikk til helvete, men heldigvis har vi en flott lege som skulle klare å klemme oss inn hvis vi skulle klare å komme oss hjem den uka på ukas siste dag før han selv tok ferie, og jeg ville nødig gå glipp av Ramstein konserten på Bjerke den kommende søndagen så vi måtte ta et valg der og da. Skulle vi satse på at det løste seg for SAS og at vi skulle komme oss hjem den onsdagen siden mandagsflyet også ble kansellert bare noen timer før avgang fra Oslo eller skulle vi nå bare svi av 4500,- til å kjøpe de 2 plassene som dukket opp på Spies sitt charterfly hjem til København og humpe oss videre hjem til Oslo på en buss i 8 timer på natta eller morgenen etter? Vel, det blei det siste og selv om det var litt bitter-sweet da at streiken ble avblåst dagen etter og vi ikke gikk for en ombooking på SAS rett hjem, men via Køben så fikk vi i det minste siste fly der i fra og til Oslo. Så etter masse bagasjekaos på Gardermoen som prikken over i’n som en avslutning på ferie som gikk fra 1-3 uker på rekordfart så var vi hjemme med siste flytog kl. 02.00 og med bagasjen fylt av gode ferieminner både psykisk og fysisk… Så da passer det å avslutte denne bloggen med en liten videosnutt fra det vi opplevde videre på ferien etter at datteren min ble frisk igjen og vi ventet med å pakket ut av kofferten hjemme til et par dager seinere 😉

Og jeg må også få påpeke til slutt at jeg håper ALLE velger å reise med SAS i fremtiden fordi vi trenger et selskap som SAS også, ikke enda et Ryanair-lignende selskap. Vår reise startet med SAS til Alicante og avsluttet med SAS fra København og hjem og ga os nye opplevelser som vi ikke hadde fått om streiken ikke ble et faktum…. Som sagt tidligere…Det er bedre å fokusere på løsninger enn på problemene og som ei annen venninnde av meg alltid sier når vi er på tur; “Det ordner seg for snille jenter” 😉

Ha en fortsatt fin sommer der ute…