Jeg gikk en tur i skogen og hørte skogens ro… Nei det gjorde jeg selvfølgelig ikke for jeg er ikke noe særlig glad i skogen… Ikke fordi jeg ikke syns skogen er både vakker og fredfull, men mye pga. allergien min som gjør at det ikke er noe deilig å puste inn den friske bjørkepollen. Ikke er det gøy å være den eneste som blir spist opp av mygg heller for uansett om jeg skulle gått i skogen aleine eller med noen andre så er det meg myggen velger. Det er ikke mye jeg hater, men jeg hater myggen.

Pga utprøvinger av diverse medisiner så har det også medført noen ekstra kilo. HEEEYYY…hvem faen er det jeg prøver å lure? Det er ikke bare noen ekstra kilo, men kanskje ett halvt hundre for å være mer presis. Nesten dobbelt så mye som en i sin «beste» alder burde være… Så var det den såkalte kroniske bronkitten man var født med som viste seg å være Astma hele veien…De ekstra kiloene gjør ikke akkurat den noe bedre så det å spasere i skogen er ikke noe for meg. Som nevnt tidligere er skogen vakker den selv om den også kan være skummel, men å oppleve skogen passer meg best på film, enten det er drama, romantikk, komedie eller til og med en halvdårlig skrekkfilm. Jeg elsker skrekkfilmer, men skrekkfilmer er ikke det det en gang var så over til den der stien…

Det er livets sti jeg tenker på. Noen har tatt følge med meg hele veien, mens noen har kommet og noen har gått og noen har også kommet tilbake. Hver og en av dere har gitt meg noe av glede, sorg, sinne og frustrasjon, men aller mest glede ❤ 

Det er takket være dere alle, på godt og vondt, som har formet meg til den jeg er. Den sterke, den svake, den glade, den triste og ikke minst den som kjemper. Kjemper for meg og mine, men også for deg og dine der det lar seg gjøre. Jeg har satt pris på og setter fortsatt pris på dere alle…levende som døde. Noen kanskje mer enn andre. 

Vi kan ikke være enige hele tiden for det er ikke engang sunt, men det styrker ofte et godt vennskap at man kan ta en diskusjon i ny og ne og deretter legge diskusjonen bak oss og fokusere på noe helt annet til evt. neste diskusjon dukker opp. En diskusjon viser bare at man engasjerer seg. 

Jeg har alltid vært ei som har ønsket og si mest mulig på kortest mulig tid, til både glede, frustrasjon og kanskje til og med til en pest og plage for enkelte. Før var jeg høyt og lavt og gjerne flere steder samtidig, det har helsa satt en stopper for og jeg orker ikke lenger være med på alt selv om lysta er der, men det betyr ikke at jeg bryr meg noe mindre om dere av den grunn, kanskje snarere tvert om.

Arbeidsmessig har jeg stått på siden jeg var 13 år og til tider har jeg hatt doble jobber. Ingenting var bedre enn da akkurat de lønningene dukket opp, men jeg var ikke særlig flink til å spare penger og brukte de opp på både meg selv og mine venner som ikke hadde noe arbeid. Jeg ble kanskje ikke rik på penger på den måten, men jeg ble rik på minner og jeg hadde garantert gjort det samme igjen fremfor og spinket og spart. Materielle saker har aldri vært min greie, men opplevelser der i mot har gitt meg masse glede og erfaringer. Mange ganger tenker jeg at jeg har opplevd mer på et halvt liv enn andre mennesker hadde opplevd på 3 liv. Jeg kan heller ikke huske at jeg var syk fra jobben annet enn kanskje en tannlege eller legetime i ny og ned. I alle fall frem til jeg begynte å bli dårlig for noen år siden. Selv da nektet jeg å innse at helsa begynte å skrante og presset meg på jobb. I ettertid skjønner jeg at jeg gjorde meg selv en bjørnetjeneste.

Jeg har i alle fall jobbet såpass mye, selv i en mindre stilling enn 100 %, og klart å skape meg et middels bra hjem. En leilighet i en gammel blokk, men med all utbygging i byen så har min balkong fortsatt masse sol frem til solnedgang og det betyr ganske masse for meg. Litt tilbaketrukket fra sentrum dog, men kort nok vei til at man raskt kan komme seg både «hit og dit».

Det var et stort pluss da man orket å dra både «hit og dit», det orker man ikke lenger. Mange syns nok jeg har et overfylt hjem med masse rot og skrot og unødvendige ting, men igjen så er dette minner som dere alle har bragt inn i livet mitt. Være seg 100 ulike lysestaker, bilder jeg ikke har plass til på veggen, duker, pyntegjenstander mm som jeg kanskje aldri har brukt fordi jeg ikke har plass, men fordi dem betyr noe for meg. Men uansett hvor rotete andre må synes mitt hjem så er så er det et hjem. Mitt hjem. Det er ikke alle som har vært like heldige å skaffe seg et.

Jeg har alltid vært sosial og det å dra på besøk eller ha besøk har alltid vært et “must” i mitt liv for å føle meg levende. Døra hos oss har alltid stått åpen. Nå orker jeg ikke å ha så mye besøk lenger, i alle fall ikke sånt besøk som skjer på sparket. Jeg er nødt å forberede meg både fysisk og mentalt, men de ganger jeg klarer å ha besøk så lever jeg lenge på det. Takk til dere som kommer når man ber en på en planlagt besøksdag. Og dra på besøk er noe jeg gjerne ønsker for da kan jeg dra hjem når jeg føler for det, men nå for tiden er jeg som regel sliten allerede før jeg kommer meg ut døra hjemme så et stort BEKLAGER til dere jeg ikke har besøkt på lenge. Det står IKKE på lysta så vær så snill å fortsette å be meg for plutselig kan det være en dag jeg føler meg mer opplagt og klarer å ta nettopp den tur til deg…enda bedre med litt planlegging, selv om det allikevel kan skjære seg på tampen. 

Når man ikke har mistet armer eller bein, syn eller hørsel eller alle 4 på en gang, men kun har skjulte sykdommer så møter man ofte liten forståelse. Jeg forstår det veldig godt for jeg var selv en av de som ikke skjønte hvor syk min mor var før jeg selv ble syk og det er vondt og ikke kunne si til mamma i dag at jeg forstår. Hun døde nemlig før jeg fikk den muligheten. Det er ikke bare å ta seg i nakkeskinnet, gå seg en tur eller sykle seg frisk. De med skjulte sykdommer har ofte ikke bare en, men flere og husk at ingen, eller veldig få av dere ser en på de dager man ikke kommer seg opp av senga eller opp av sofaen/lenestolen. Dere ser oss ikke når vi krabber på dass, eller pisser oss ut før vi kommer oss dit. Dere ser oss den ene gangen i ny og ned når man har både ladet og mannet seg opp ved å nedprioritere både støvsuging og matlaging i 14 dager for å kunne komme seg ut om en liten stund med venner som betyr noe for en og som man håper at man betyr noe tilbake for også. Noen ganger blir man med fra start og drar hjem tidligere eller lader litt ekstra opp og blir med på slutten. Om man klarer å karre seg på en konsert eller en festival et par tre ganger i året så er det ikke mye av banda man får sett for det meste av tiden befinner man seg i nærheten av et sted man kan sette seg ned eller gå og legge seg. Så å få slengt i trynet av folk man ikke har sett på flere år og som setter spørsmålstegn på hvor sjuk man egentlig er har jeg egentlig bare en ting å si; SKAM DERE! Selv om folk sliter med kroniske eller psykiske lidelser/ sykdommer, være seg Bipolar, ME, Fibromyalgi mm som man ikke ser, så betyr ikke det at man må sette seg ned å dø fordi man for all del ikke må gå ut på en bra dag. En ting er at man kjemper mot sykdommen en annen ting er å kjempe mot fordommer. Og husk at det som passer for noen passer ikke for andre da det er mange grader av diverse sykdommer/lidelser.

Etter at jeg var på Rehab for ME så var noe av det første vi lærte oss at dette kunne være lidelser som tok tid og enkelte ville aldri bli friske og det beste var om vi lærte oss kunsten i å gi F. Lære og si «NEI». Lettere sagt enn gjort, men jeg kjenner at oppholdet i det minste lærte meg å begynne å tenke mer på meg selv med tanke på hva jeg orker og ikke orker. Og det er ganske vanskelig når man er et «JA» menneske.

Nettopp fordi jeg ikke orker så mye fysisk så har jeg begynt å skrive ned en del, men også fordi jeg merker at korttidsminnet er som hos en gullfisk. «Mon tro om jeg har vært her før, eller hvem er du» er spørsmål som dukker opp når jeg ser meg selv i speilet. Spør meg der i mot hva jeg gjorde for 30-40 år siden og jeg kan skrive et referat. Av den grunn har jeg også bestemt meg for at på gode dager vil jeg notere meg ting som jeg etter hvert vil dele på godt og vondt for å få det litt ut av systemet og derfor har jeg altså begynt å blogge litt igjen etter at den forrige bloggleverandøren la ned sin bloggside. Her kan man bli kjent med meg, kanskje for første gang eller rett og slett på nytt igjen. For husk at jeg er den jeg er pga. dere, noe redusert pga av disse kroniske sykdommer som popper opp som ugress på en varm sommerdag og er dere nysgjerrig eller interessert i det jeg har å fortelle og deler med meg så er dere velkommen til lese og er dere ikke det så er det også helt greit, da er det bare å skrolle forbi de innleggene jeg deler på min vegg. Bloggingen blir nemlig min terapi fremover og jeg er ikke redd for å by på meg selv, på godt og vondt…Kanskje byr jeg litt på dere også og i beste fall kjenner noen seg igjen i mine historier og kan være til både glede og hjelp for andre som sliter når de vet at de ikke er aleine om det 🙂

Med det ønsker jeg dere alle en riktig fin dag videre…

(Div. bilder funnet på nett)