Det kommer en dag hvor du føler at nok er nok og du er dritt lei hele “sullamitten”. Den dagen er nå kommet for mitt vedkommende. Jeg har lenge hatt lyst til å skrive bok. Ikke bare en, men mange. En bok for hver eneste opplevelse jeg har hatt, på godt og vondt. Det kunne blitt mange bind det tenker jeg. Spesielt om man skulle fortalt alt. Ikke pynta på en dritt, men fått det servert på et sølvfat rett fra “skrumplevra”. Jeg fikk en gang høre av en sjef jeg hadde da jeg jobbet som reiseleder. “Cayza, du vet vel at tala är silver, men at tiga ãr guld”. Kunne han si det, tenkte jeg. Ikke svarten om jeg skulle holde kjeft når jeg syntes noe var urettferdig om det så var på mine eller andres vegner. Det var også lett å si, for man merket fort at ikke alle likte å høre sannheten… Men etter å ha prøvd å tilfredsstille alle “i hue & ræva”, som man så vulgært sier på norsk, så er det jaggu slutt nå. Nå er det jeg som bestemmer og jeg gidder ikke finne meg i mer dritt lenger og det beste for å få det ut av systemet er å få det ned på papiret og bla om slik at man kan starte på nytt med nye ark og fargestifter til… Forhåpentlig også noen fine og hyggelige historier som passerer en på veien, inn i mellom slaga…

Jeg vil litt etter litt og i de rette øyeblikkene skrive ned det jeg føler for å få ut. Så er det opp til hver og en om man i det hele tatt har lyst å lese det eller drite en lang marsj i det. Kanskje noen til og med kjenner seg igjen i det jeg har å si. Ikke fordi de nettopp var med i stundens glede eller hete raseri, men kanskje fordi man kjenner seg igjen i lignende situasjoner. Kanskje noen også syns det er fint å få se at man ikke er aleine om å slite med ting, men at men syns det er fint at noe våger å sette ord på bildet eller bare det å dele med seg på godt og vondt som jeg nevnte i begynnelsen. Poenget er å prøve å skrive tingene av seg og se fremover. Et lite tilbakeblikk i ny og ned, men ikke lenger tenke på at hadde man gjort “det eller det” så kanskje “det eller det” hadde skjedd i stede…

En ting jeg alltid har ment er at det er mye jeg skulle ha gjort annerledes om jeg visste det jeg vet i da, MEN jeg angrer egentlig ikke på noe av det jeg har opplevd eller vært med på for det er jo det som har skjedd frem til nå som på samme tid har gjort meg til den jeg er i dag og når alt kommer til alt og jeg får tenkt meg litt om, så er jeg faktisk glad for at jeg er den jeg er og for at de som kom inn i mitt liv er der og for de som ikke var ment å være der bare passerte stille forbi, med noen unntak av de som smalt med dørene på vei ut igjen….Så alle sammen der ute…. Velkommen til min verden.